SJTTA  FER  SINDBAS  FARMANNS




"Yur mundi vst hugleiki a vita, hvernig v st, a g enn einu sinni ori a htta forlgin, ar sem g hafi broti skip mitt fimm sinnum og tt svo mrgum rautum. Sjlfur skil g ekkert v, og vafalaust hefur fyrirsett skipun forlaganna valdi v. En hva sem um a er, egar g hafi seti um kyrrt eitt r, bj g mig til hinnar sjttu ferar, rtt fyrir bnir ttingja og vina, sem hfu sig alla vi, a telja mig af fyrirtki essu.

sta ess a sigla t Persalandsfla, feraist g einu sinni enn um mrg hru Persalandi og Indalandi; loksins lt g r hfnum gu skipi; tlai skipstjri a halda v langfer. Ferin var bi lng og ill, og ar kom loksins, a skipstjri og strimaur vissu ekki, hvert vr hefum hrakizt.

gtu eir um sir tta sig, en a var lti gleiefni, og var okkur illt vi einn dag, er skipstjrnarmaur hljp allt einu pandi af varsta snum. Hann eytti af sr vefjarhettinum, sleit skegg sitt og lamdi sig hfui, eins og maur, sem hamast vitstola af rvntingu.

egar vr spurum, v hann raist svo kaflega svarai hann: "a skulu r vita, a vr erum komnir ann sta, sem hskalegastur er llu hafinu; hinn stri straumur sogar skipi me sr, og munum vr allir farast a fjrungi stundar linum. Biji gu a fora oss r essum hska, v lni er umfljanlegt, nema hann miskunni oss."

A svo mltu skipai hann a hlaa seglum, en eim umsvifum slitnai kaalreiinn; var engu tauti vi komi, skipi rak forstreymis upp a verbrttu og gengu bjargi, og brotnai spn. Allt fyrir a komumst vr af, og fengum bjarga vistum vorum, og v, sem fmtast var af varningnum.

egar vr vorum bnir a v, mlti skipstjrnarmaur: "Gus vilja er framgengt ori. N getum vr grafi oss grf, hver um sig, og hver kvatt annan hinzta sinni, v vr erum komnir hinn mesta heilla sta, og hefur enginn tt afturkvmt han, sem einu sinni hefur hrakizt hinga."

Vi essi or sl yfir oss dauans tta og kva; vr fmuum hver annan grtandi og hrmuum vor hryggilegu forlg.

Bjargi, er gnfi yfir hfi oss, l strandlengis um stra ey. Var fjaran alakin flkum og vium skipa eirra, er ar hfu brotna; ar var og grynni mannabeina ttskipuum hrgum, og skelfdumst vr mjg vi sjn, v vr sum af v, hvlkur fjldi manna hafi lti ar lf sitt.

verur heldur eigi nrri geti, hvlkt grynni ar er af vrum og drgripum, hvar sem auga eygir; var okkur a til sorgarauka, en engrar huggunar. En ar sem ll fljt falla til sjvar hvarvetna annarsstaar, rennur ar salt straumvatn r hafi upp land, og hverfur inn dimman helli me vu mynni.

a er og merkilegt, a ekkert grjt er bjargi essu, heldur er a allt saman r kristalli, roasteini og rum gimsteinum. ar rennur og jarfitustraumur til sjvar. Gleypa fiskar jarfituna, og verur hn a grleitu ambra (Ambra er vaxkennt ilmefni, sem finnst me sjvarstrndum hitabeltislndunum; er efni a drkynja, (r hvlum).) saurindum eirra, og rekur a land, svo a strndin er alakin af v. ar fst og ale-viur, sem ekki er lakari en s, er vex Kmar.

v ber enn a auka vi lsingu staar essa, sem me rttu mtti nefna Feigsbjarg, af v a enginn sleppur aan lfs, a egar skipin nlgast eyna um visst bil, geta au eigi komizt burt. Ef veur af hafi ber au anga, rekur bi vindur og straumur au gltunina; en ef au eru ar stdd, egar vindur stendur af landi, getur hann eigi ori eim til bjargar, v fjalli stendur fyrir og tekur allan vind, svo a bljalogn verur varinu langt t sj fram. Ntur v straumafli sn fullkomlega og dregur a skipin, anga til au mlbrotna vi strndina.

En a er yfirtak hrmunganna, a hvorki er mgulegt a klifrast upp bjargbrnina, ea a fora sr annan htt. annig stum vr strndinni eins og vitskertir, og bium dauans dag fr degi. Hfum vr fyrstunni skipt vistum vorum jafnt me oss, og lifu menn eftir v lengur ea skemur, sem eir fru sparlega ea sparlega me....


106. ntt

eir, sem lengur lifu, greftruu , sem fyrr du; anga til g st einn uppi og jarai lkin. Ekki skulu r fura yur v, v auk ess a g hafi haldi sparlegar vistum mnum en hinir, hafi g sjlfur dlti af mat, og var g hyggnari en svo, a g gfi flgum mnum nokku me mr.

tti g harla lti eftir, egar g jarai sasta lki. var g svo viss um, a lf mitt mundi brum enda, a g grf grf handa sjlfum mr og tlai a leggjast niur hana, v enginn annar var til a jarsetja mig.

Mean g var a essu, gat g ekki anna en saka sjlfan mig um daua minn og naga mig handarbkin fyrir essa seinustu fer. Lt g ekki ar vi sitja, heldur kvaldi g mig sjlfan og beit fingur mna til bls, og var a mr komi a fyrirfara sjlfum mr.

En gu miskunnai mr aftur og bls mr v ri brjst, a ganga til fljtsins, sem hvarf inn hellinn. Virti g a grandgfilega fyrir mr og hugsai me sjlfum mr: "Straumur essi, er hverfur niur jrina, hltur einhversstaar a koma upp aftur; ef g n geri mr fleka og lt mig berast me straumnum, mun g annahvort n til mannabygga ea lta lf mitt.

Veri hi sara, er ekki ru breytt en daudaganum, en sleppi g fr essum voalega sta, verur mr bi aui a umflja hin hryggilegu forlg flaga minna, og bst ef til vill ntt tkifri til a afla mr fjr. Hver veit nema hamingjan bi mn fyrir handan etta undirdjp, svo a skipskainn veri mr rflega bttur."

g fr v ar a timbra saman flekann; var ar gott til traustra via og sterkra kala, og reyri g viuna fast saman; var fleki essi nsta stagur. v nst bar g t hann nokkra bggla, hafi g bundi roasteina, smaraga, grtt ambra og fjallakristall. egar g hafi hlai essu jafnt flekann og bundi a fast, st g t hann me tvr rar, sem g hafi teglt til sjlfur, fl mig san gui vald og lt strauminn bera mig.

egar g kom lengra inn hellinn, hvarf dagsbirtan og bar straumurinn mig fram, en ekki vissi g, hvert. Liu svo nokkrir dagar og var klettarjfri svo lgt yfir hfi mr, a vi sjlft l, a g rki mig upp undir. Mean essu st, neytti g ekki meira af vistum mnum en svo, a g gti haldi vi lfinu. En svo sparlega sem g fr me r, var g samt fljtt uppiskroppa.

stti sjlfrtt a mr vrasti svefn, lkur dauadi, og veit g ekki hversu lengi g svaf. En egar g vaknai, br mr brn, v g var kominn va vllu fljtsbakka, sem fleki minn var bundinn vi, og st kringum mig fjldi blkkumanna. St g jafnskjtt upp og heilsai eim; tluu eir til mn, en g skildi ekki or.

Svo var fgnuur minn umrilegur, a g vissi ekki, hvort g vekti ea svfi, en loksins sannfrist g um a, a etta vri enginn draumur, og hafi g yfir essa arabisku vsu:

Alvaldan bi r drottinn duga,
dprum r hjlpr sitt hann ljr;
lyk augum me hressum huga,
og hvergi ig um anna kr;
mean hvrmum blundur br,
blinu hann fgnu snr.

egar einn af blkkumnnum, er skildi arabiska tungu, heyri mig mla a ml, kom hann til mn og mlti: "Brir, lt r ekki vera bilt vi a sj oss; vr byggjum land etta, sem sr yfir, og komum vr hinga dag, til ess a vkva akra vora. a gerum vr me skurum, sem vr veitum r fljti, er rennur r fjalli nokkru hr nlgt. Sum vr eitthva reka me straumnum, og hlupum til a vita, hva a vri, og sum vr fleka enna. Einn af oss synti til flekans og dr hann a bakkanum; bundum vr hann ar og bium ess, a vaknair.

N bijum vr ig, a segja oss sgu na, v hn mun me fdmum vera; seg oss n fyrst, hvaan ert, og hvernig v st, a httir r t flekann?"

Svarai g , a eir yru fyrst a gefa mr eitthva a sna, og skyldi g eftir leysa r spurningum eirra.

San settu eir fyrir mig msa rtti, og er g hafi satt hungur mitt, skri g tarlega fr llu, sem mr hafi vilja til; fannst eim miki um sgu mna.

Hafi tlkur eirra tt eim hvert or, og ltu eir hann segja vi mig: "etta er einhver hin einstakasta saga; verur a segja hana konungi vorum sjlfur, v vintri n eru undrunarverari en svo, a annar megi fr segja en s, sem au reyndi."

g kvast vera boinn og binn til ess.

Ltu n blkkumenn skja handa mr hest; rei g og gengu nokkrir undan, til a vsa mr veg, en hinir sterkustu tku flekann me bgglunum og llu saman herar sr og gengu eftir.


107. ntt

annig hldum vr til hfuborgarinnar eynni Seylon, v anga var g kominn. Leiddu blkkumenn mig fyrir konung sinn; gekk g fram a hstinu, er hann sat og heilsai honum eins og tkast a heilsa indverskum konungum, me v a fleygja mr til fta honum og kyssa glfi.

Hann beiddi mig a standa upp, fagnai mr vinsamlega og lt mig setjast til hliar sr. v nst spuri hann a nafni mnu og svarai g :

"Sindba heiti g, farmaur kallaur fyrir hinar mrgu sjferir, sem g hef fari, og g heima Bagdad."

mlti hann: "En hvernig st v, a komst til minna landa?"

Sagi g konungi allt, sem g er binn a segja yur; var hann svo hlessa og fr sr numinn, a hann lt uppskrifa vintri mn me gullletri og geyma au skjalahirzlu rkisins.

San var flekinn borinn fram og bgglarnir leystir upp viurvist konungs; fannst honum miki um aleviinn og hi gra ambra, en einkanlega um roasteinana og smaragana, v hann tti enga slka gripahirzlu sinni.

egar g s, hva honum var starsnt gimsteina mna, einkum , er fegurstir voru, fleygi g mr niur fyrir ftur honum og mlti: "Herra, bi sel g sjlfan mig vald yar, og fri yur til eignar allan farm fleka mns; geri a af, sem yur knast."

Brosti hann og mlti: "Sindba! Fjarri fer, a mr leiki hugur a eiga etta og svipta ig v, sem hefur egi af drottni. sta ess a skera aufi n, mun g bta nokkru vi, og skalt ekki svo fara r rki mnu, a ekki sjir nein merki rausnar minnar."

g svarai me skum einum, a konungi mtti sem bezt vegna, og lofai g gjafmildi hans og gfuglyndi. Skipai hann einum af embttismnnum snum, a sj mr fyrir llu, sem g yrfti, og leigi hann jna handa mr sjlfs sn kostna.

essi embttismaur hlddi rkilega skipun herra sns, fkk mr hs til bar og lt bera anga allan farminn af fleka mnum. Gekk g hverjum degi tiltekinni stund til konungs, til ess a sna honum aumktar- og lotningar merki, en hinum rum tma dagsins vari g til a skoa borgina og a, sem merkilegast var henni.

Eyjan Seylon liggur undir jafndgursbaug og eru v dagur og ntt ar t tlf stundir; hn er ttatu persneskar mlur lengd og jafnmargar breidd. Hfuborgin stendur fgrum dal undir fjalli einu miri eynni; a er hst fjall heimi og sst til ess af hafi svo langt, sem sigla m remur dgum. (a sem hr segir um legu og str eyjarinnar og h fjallsins, er ekki rtt, og kemur a til af v, a ekking landafri mun hafa veri nsta fullkomin, egar saga essi var til.)

Finnast ar roasteinar og msir mlmar og er klettunum jrngrti, sem haft er til a skera gimsteina. ar vaxa og alls konar tr og jurtir, einkum kedros og kkostr. Perlutekja mikil er fram me strndum eyjarinnar og vi fljtsmynnin, en sumstaar fram til dala finnast demantar.

g fr eins og guhrddur maur plagrms fer til fjallsins, er g nefndi fyrr; er a sgusgn manna, a anga hafi Adam veri vsa, egar hann var rekinn r parads; gekk g upp tind fjallsins fyrir forvitnis sakir.

egar g kom heim aftur til borgarinnar, beiddi g konung orlofs, a fara heim til ttjarar minnar, og veitti hann mr a me mestu vinsemd og blu. Tr hann upp mig strgjfum r fhirzlu sinni, og a skilnai gaf hann mr enn gjafir og beiddi mig fyrir brf til konungs rtttrara manna, vors einvalda herra, svo mlandi:

"F kalfanum Harn Alrasjid brf etta og gjafir essar hendur, og seg honum, a hann megi vera fullviss um vinttu mna."

g tk vi brfinu og gjfunum me lotningu og lofai konungi, a hla skipun hans rkilega. ur en g st skip, geri hann bo eftir skipstjra og strimanni, sem g tlai a fara me, og skipai hann eim a sna mr sem mesta viringu.

Brf konungsins Seylon var skrifa skinn, sem er kaflega drmtt; dri, sem a er af, er gult a lit og fjarska sjaldgft. Letri skinninu var heibltt og var brfi sami indverska tungu og svo ltandi:

"Konungur Indalands, sem ltur sund fla ganga undan sr, sem br glsilegri hll me ljmandi aki, blikandi af hundra sund roasteinum, sem tuttugu sund demantskrnur fhirzlu sinni, sendir kalfanum Harn Alrasjid kveju gus og sna.

tt gjafir r, er vr sendum yur, su nsta ltilfjrlegar, iggi r samt eins og brir vor og vinur, skum krleika ess, er vr berum til yar hjarta voru; ykir oss snn glei, a geta votta hann verkinu.

Vr beiumst vinfengis yvars af hjarta, og ykjumst ess verir, v vr erum yur jafnir a tign og metorum."

Gjafirnar voru essar: fyrst var roasteinsker, eins og bikar laginu, hlft fet h og fingurs ykkt, a var alsett drindis perlum og v hvert eirra fjrung ls; anna var ormshamur, og var hver skel hreistrinu vilka str og meal gullpeningur; fylgdi haminum s nttra, a hver, sem svaf honum, kenndi einskis sjkleika; rija gjfin var tluvert af bezta alevii og rjtu stykki af kamfru.

llum essum sendingum fylgdi, eins og ofanlag, yndisfgur ambtt og skartbin; voru kli hennar alsett gimsteinum.

Lt n skipi r hfnum og lentum vr Balsora eftir langa, en mjg svo heppilega fer. aan fr g til Bagdad og lt g sitja fyrir llu, a koma fram erindi mnu....


108. ntt

g gekk til hallardyra konungsins, drottins rtttrara manna, me nokkrum ttingjum mnum, sem bru sendingarnar; geri g bo undan mr, a g kmi me brf fr konunginum Seylon, fra ambtt og arar gjafir fr honum; var g ara leiddur fram fyrir hsti kalfans.

g fleygi mr fram fyrir ftur honum, varpai hann feinum orum, og fkk honum brfi og gjafirnar. egar hann hafi lesi brfi fr konunginum Seylon, spuri hann mig, hvort a vri vst, a konungur essi vri svo rkur og voldugur, sem brfinu segi.

g fleygi mr n til jarar, st upp og svarai: "Drottinn rtttrara manna! g get bori vitni um a, eins og sjnarvottur, a hann segir ekki ofsgum af veldi snu og auleg. egar hann tlar a birtast opinberlega, er hsti hans reist upp fls baki, og standa ar rgjafar, drlingar og hirmenn tveimur rum, sinni til hvorrar handar honum. Fyrir framan hann situr sama flnum embttismaur einn, og heldur gylltri burtstng, en bak vi hann stendur annar, og hefur hendi gullinn sprota me smaragstein framan broddinum; er hann um hlft fet lengd og umlungur ykkt. undan honum fara sund riddarar gullfjlluum silkiklum, sitjandi skrautlega tygjuum flum; eru a hfuverir hans. En leiinni kallar embttismaur s, er situr flnum fyrir framan konung, hrri rddu:

"essi er hinn mttugi konungur, hinn voldugi og gilegi Indalands soldn, sem br hllu, akinni hundra sund roasteinum, og tuttugu sund demantskrnur. essi er hinn krndi alvaldur, sem er meiri en hinn mikli Salmon og hinn mikli Maharadsja."

v nst kallar embttismaur s, er stendur bak vi hsti:

"essi mikli og voldugi einvaldsdrottinn skal deyja, skal deyja, skal deyja."

kallar hinn fremri embttismaur:

"Lofaur s s, sem lifir og ekki deyr."

a er enn af konunginum Seylon a segja, a hann er svo rttltur, a engir dmarar eru, hvorki hfuborginni n annarsstaar rki hans; egnar hans urfa engra dmara. eir vita sjlfir, hva rtt er og hafa a hugfast, svo a eir aldrei breyta mti skyldu sinni, og v mundi llum dmurum vera ofauki."

Kalfanum gejaist vel a v, sem g sagi honum. "Viturleikur konungs essa," mlti hann, "er aurinn af brfi hans, og eftir v, sem r segist, hlt g a jta, a hva hfir ru, vitur konungur og vitrir egnar."

A svo mltu lt hann mig fr sr fara, smdan drindis gjfum."

annig lauk Sindba sgu sinni og fru heyrendur hans heim. Hindba fkk hundra gullpeninga eins og fyrri. Daginn eftir komu allir til Sindbas aftur, og sagi hann eim af hinni sjundu og sustu fer sinni.




Nettgfan - gst 2001