GNGU-HRLFS  SAGA




FORMLI

Margar frsagnir hafa menn saman sett til skemmtanar mnnum, sumar eftir fornskrum ea frum mnnum ok stundum eftir fornum bkum, er fyrstu hafa settar verit me stuttu mli, en san orum fyldar, v at flest hefir seinna verit en sagt er. Vera menn jafnan misfrir, v at at er oftliga annars sn ok heyr, er annars er eigi, at eir s vi atbur staddir. Er at ok margra heimskra manna nttra, at eir tra v einu, er eir sj snum augum ea heyra snum eyrum, er eim ykkir fjarlgt sinni nttru, sv sem orit hefir um vitra manna ragerir ea mikit afl ea frbran lttleika fyrirmanna, sv ok eigi sr um konstir ea huklaraskap ok mikla fjlkynngi, eir seiddu at sumum mnnum vinliga gfu ea aldrtila, en sumum veraldar viring, fjr ok metnaar. eir stu stundum hfuskepnur, en stundum kyrru, sv sem var inn ea arir eir, er af honum nmu galdrlistir ea lkningar. Finnst ar ok dmi til, at sumir lkamir hafa hrring haft af hreins anda blstri, sv sem var Eyvindr kinnrifa lfs sgu Tryggvasonar ea Einarr skarfr ea Freyr, er Gunnarr helmingr drap Svarki. N verr hvrki etta n annat gert eftir allra hugokka, v at engi arf trna slkt at leggja meir en fallit ykkir. Er at ok best ok frligast at hla, mean fr er sagt, ok gera sr heldr glei at en angr, v at jafnan er at, at menn hugsa eigi ara syndsamliga hluti, mean hann gleist af skemmtaninni. Stendr at ok eigi vel eim, er hj eru, at lasta, at frliga ea mjkliga s orum um farit, v at ftt verr fullvandliga gert, at er eigi liggr meira vi en um slka hluti.


1. Fr Hreggvii konungi

Sv byrjar essa frsgu, at Hreggvir er konungr nefndr. Hann tti at ra fyrir Hlmgararki, er sumir menn kalla Gararki. Hann var mikill at vexti, sterkr at afli, manna vnstr ok vpndjarfastr, hugarfullr ok bardagamar mikill, vitr ok rugr, strgjfull vi vini sna, strr ok refsingasamr vi vini sna. Vru honum flestir hlutir vel gefnir. Mikillar ttar drottningu hafi hann tta, ok er hn eigi nefnd, ok v kemr hn ekki vi essa sgu. Dttur eina barna tti hann vi drottningu sinni, er Ingigerr ht. Allra kvenna var hn frust ok kurteisust, er vru llu Gararki ok tt vara vri leitat. Visku ok mlsnilld bar hn yfir hvern mann. Allar r listir kunni hn, er kvenmanni smdi ok plguu drar konur nr ok fjarri. Hn hafi hr sv mikit, at vel mtti hylja allan hennar lkama, ok sv fagrt sem gull ea hlmr. Mikit unni konungr dttur sinni. Hafi hn srliga herbergi innan borgar. Var at gtt herbergi at st ok sterkleika ok forkunnliga gert me gull ok gimsteina. Sat hn dagliga essu herbergi me eim rum, er henni jnuu. Hreggvir konungr var mjk vi aldr ann tma.

Sv er sagt, er konungr var ungum aldri, l hann mjk hernai, ok hann hafi undir sik lagt um na Dnu, er fellr um Gararki, ok herjai aan Austrrki misligar jir. ar me fekk hann fsna drgripi. essi er in rija ea fjra mest heiminum. At uppsprettu r essarar leitai Ingvarr inn vfrli, sem segir sgu hans.

essari fer var Hreggvir konungr sjau vetr samfleytt. Hugu menn hann dauan. Eftir at kom hann Gararki ok settist um kyrrt. Hann hafi fengit hest ann, er kunni manns mli. Hann ht Dlcifal. Skjtr var hann sem fugl, fimr sem le, mikill sem lfr. Engi var honum lkr at mikilleika ok afli. Hann lt eigi takast, ef s fekk sigr, er honum rei, en ef honum var sigrs auit, fr hann at snum meistara. Hann tti herkli au, er engi vru vlk: Hjlmr allr gimsteinum settr ok vinnanligr fyrir harleika sakir. Brynja hans var ll rfld af harasta stli ok bjrt sem silfr. Skjldrinn var bi breir ok ykkr, sv at eigi bitu jrn . Burtastng s, er ar fylgdi, var stinn ok seig ok gaf hlj af sr sem klukka, ef henni var drepit skjldinn, en er sigr ar vss, gaf hn ekki hlj af sr. Sverit nam hvergi hggi sta ok beit me atkvum stl ok steina sv sem blauta mannsbka. at var gert af gerjrni. at fellr firi eim, er Ger heitir. at kann eigi ryga n stkkva. Hestrinn Dlcifal var af kyni drmedarrum, sv vornu hestakyni. Aldri hafi Hreggvir konungr sigr farit, san hann fekk hestinn ok essi herklin. Rki hans var mjk hersktt, ok tti hann jafnan orrostur strar ok hans menn.

Konungr hafi me sr marga rgjafa ok vildarmenn. Einn af eim ht Sigurr ok var kallar ullband. Hann var sonarsonr Hlfdanar raufelds, sonar Brennu-Kra. Hann var ofrhugi mikill, vinsll vi alu ok gamall at aldri. Hann hafi lengi verit me konungi ok fylgt honum vel mrgum mannraunum.


2. Fr Grmi gi ok eim kumpnum

Eirekr er konungr nefndr. Hann var sjkonungr ok ttar af Gestrekalandi. at liggr undir Svakonung. ar eru menn sterkir ok ursligir, harir ok illir vireignar ok fjlkunnigir. Eirekr konungr var strr mar ok rammr at afli, svartr ok strskorinn mjk. Hann l ti vetr ok sumar me fjlda skipa ok herjai mis lnd. Var hann inn mesti hermar ok mjk eirinn. Systur tti hann fra, er Gya ht, ok var hn jafnan me konungi.

Eirekr hafi marga berserki ok kappa lii snu, ok eru fjrir nefndir af eim. at vru brr tveir. Ht annarr Srkvir, en annarr Brynjlfr. Miklir ok sterkir vru eir ok illir vireignar, fjlkunnigir ok sv galdrafullir, at eir deyfu eggjar orrostum. Srkvir var eira sterkari ok burtreiarmar mikill.

rii mar var frndi konungs, er rr ht, ok var kallar Hlseyjarskalli, mikill ok sterkr. Hann var ttar r Hlseyju Danmrku. ar hafi hann upp vaxit.

Grmr ht fstbrir hans ok kallar gir. Marinn var sterkr ok at llu illr. Ekki vissu menn kynferi hans ea tt, v at Gra vlva hafi fundit hann flarmli Hlsey, en hn var mir rar ok hafi Grm fstrat ok upp fddan ok kenndi honum sv alla fjlkynngi, at engi Norrlndum var hans lki, v at hans eli var lkt allra annarra manna nttru. at er sumra manna tlun, at mir Grms muni sjggr nokkur verit hafa, v at hann mtti bi fara sj ok vatni, ef hann vildi. Var hann v gir kallar. Hann t hrtt ok drakk bl bi r mnum ok fnai. Hann brst ok oft missa kvikenda lki ok skipti hmum sv skjtt, at varla festi auga . Hans andi var sv heitr, at menn ttust brenna, at herklddir vri. Hann spj ok mist eitri ea eldi menn ok deyddi me v bi menn ok hesta, ok v stu honum engir. Eirekr konungr hafi mikit traust honum ok llum eim. Spru eir ok ekki illt at vinna.


3. Fall Hreggviar og skildagar Ingigerar

ann tma kom Eireka konungr me her sinn rki Hreggviar konungs. eir drepa menn, brenna byggir, en rna f. Ok er landsmenn vera varir vi fri enna, fara eir fund Hreggviar konungs ok segja honum sem orit var. En er hann frtti essi tendi, ltr hann herr upp skera ok br llum vgum mnnum sinn fund. Fekk hann ltit li, v at herinn bar snart at, en flestum segir ungr hugr, hversu ganga mundi.

enna sama morgin, r bardaginn skyldi vera, herklddist Hreggvir konungr llum snum herklum. Hann spennti gullmen at hlsi sr. at var allgr gripr. Eftir at gyri hann sik sverinu ga. Hann tk burtstngina ok drap skjldinn, ok gaf hn ekki hlj af sr. Hestrinn Dlcifal vildi ok eigi lta takast. Var hann eltr af mrgum mnnum. Var honum um sir komit inn djpar trair. Gekk konungr til ok vildi taka hann. En egar hestrinn sr konung, stkk hann t yfir grindrnar ok burt skg. tti etta llum in mestu undr ok hugu vsan sigr ok geru eigi eftir honum at leita. Hreggvir konungr lt taka sr hest annan, skjld ok burtstng, en fekk dttur sinni skjldinn ok burtstngina til varveislu. Bjst hann san til bardaga ok allr herrinn.

Eirekr konungr heimti saman allan sinn her ok ba hvern duga, sem drengr vri til, ok spara n ekki alls kyns mtt, er hverr m frammi hafa.

Grmr gir segir: "at er skylt, herra, at hverr dugi sem getr, en ef vr sigrum Hreggvi konung, viljum vr hr stafestast, ok vil ek iggja einn land til yfirsknar ok jarlsnafn. rr, frndi inn, skal me mr fara, ok skal eitt yfir okkr ganga, en Srkvir ok Brynjlfr skulu me yr fara ok verja land fyrir yr."

Konungr jtar essu, er Grmr mlti, ok sagi sv vera skyldu.

Fylkja n hvrirtveggja, ok sga saman fylkingar. Eirekr konungr var rum fylkingararmi snum, en Grmr rum. Lismunr var mikill, sv at fjrir vru um einn landsmanna. Hreggvir konungr fylkti mti Eireki konungi, en Sigurr ullband mti Grmi gi. Var ar in snarpasta orrosta me hggum ok slgum, skotum ok grjtkasti. Gengu hvrir li annars me pi ok eggjan. Berserkir Eireks konungs gengu fyrir fylkingar fram ok hjuggu nir li Hreggviar konungs sem hrvii, ok fellr hverr um veran annan. etta sr Sigurr ullband ok hggr til beggja handa, ar til er hann mtir ri Hlseyjarskalla, ok hggr til hans, en hann atti mt skallanum, ok beit ekki . Eftir at hj rr Sigur banahgg. Fell hann me gum orstr.

etta sr Hreggvir konungr ok eirir illa falli Sigurar ok keyrir hestinn sporum ok rr hart fram ok hggr ok leggr til beggja handa bi menn ok hesta, sv at allt hrkkr undan. Beit sverit sem vatn brygi. Umgerin var ll gulli bin, ar er bta tti, ok aftra hjalti sversins vru leystir lfsteinar eir, er eitr ok svia drgu r srum, ef vru skafnir. Rr hann sv styggr fram at merki Eireks konungs, at hann hefir bar hendr blgar til axla. Stundum drap hann tv ea rj einu hggi, ar til er eir kmu mti honum Grmr gir ok rr, ok hjuggu bir senn til hans, en konungr varist sv vel, at hann var ekki srr. v bls Grmr me sv miklum galdri, at hestrinn viknai, sv at hann reiddi til falls. Konungr hljp af baki ok hj enn til beggja handa. Hl hann sv hvan valinn kringum sik, at honum tk belti. Hann hj tveim hndum til Grms gis, en hann bls mt, sv at sverit hraut r hendi honum. tk hann xi eina ok laust me hamrinum skallann ri, sv at hann l lengi viti. San hf hann sik loft upp ok hljp tyfir valkstinn. Kom mti honum Eirekr konungr ok hj me sveri til Hreggviar, sv at at gekk sundr undir hjltunum, en ekki beit herklin. v lagi Grmr gir nean undir brynjuna, sv at gegnum st, me mki. Konungrinn fell ar me mikilli hreysti ok gum orstr, ok ykkir varla verit hafa frgri mar Gararki en Hreggvir konungr.

Fli at li allt, er eftir var, en var meiri hlutr fallinn. Margt hafi ok fallit af lii Eireks konungs. Var haldit upp friskildi ok gengu eir til gria, er lf var gefit ok at vildu iggja, en hinir drepnir, er eigi vildu jna Eireki konungi, ok lkr n bardaganum.

Eftir at vru flettir dauir menn, en konungr gekk borgina me snu fruneyti, ok hfu alls kyns glei me drykk ok hljfrum. Lr sv af nttin, en um morguninn kallar konungr Grm gi ok flaga, at eir skyldu hitta konungsdttur, ok sv geru eir. En er eir kmu herbergi hennar, heilsai hn Eireki konungi ok var mjk grtin ok harmsfull.

Eirekr konungr gladdi hana ok sagist skyldu bta henni mannamissi ok skaa ann, er hn hafi fengit, -- "ok skaltu iggja af mr hverja bn, er vilt beit hafa, en oss samir at veita, ef vilt san oss samykkja ok vrn vilja gera."

segir Ingigerr konungsdttir: "Eigi m s me rttu konungsnafn bera, er eigi heldr at, er hann lofar einni jungfr. Mun ek yr samykkjast ok gera yvarn vilja, ef r haldi yur or ok veiti mr bn , er ek bi yr, en fyrr en ek gangi nauig me nokkurum manni, skal ek fyrr heldr veita mr bran bana, ok ntr mn engi."

Konunginum rann mikill starhugr til hennar ok mlti: "Veri s ningr, er eigi heldr or sn vi yr, ok kjs smu stundu, en ek skal veita."

"at er fyrst bn mn," segir konungsdttir, "at haugr s orpinn eftir fur minn, mikill ok vel innan gerr, ok hr skgarr umhverfis hauginn. Haugrinn skal standa langt burt eyimrk. Bera skal gull ok ga gripi hauginn hj honum. Hann skal vera llum snum herklum ok gyrr sveri snu. Hann skal sitja stli, ok skipa kppum hans til beggja handa honum, eim er fallit hafa. hestinum Dlcifal skal engi taka af yrum mnnum, ok hann skal sjlfrr fara. Ek vil ra fyrir fjrungi rkisins um rj vetr ok eir, sem ek skipa til me mr, ok skulu eir allir frii ok num, sem mr til heyra. Ek skal hverju ri f mann til burtreiar vi yr ea Srkvi, kappa yvarn, en ef ek f engan sv frgan af mnum mnnum, at Srkvi ri af baki essum tma, skulu r ra mnum kosti ok llu rkinu. En ef Srkvir verr unninn, skulu it burtu vera me llu yru fruneyti ok koma aldri Gararki san, en ek taki lnd ok rki eftir fur minn, sem rttr stendr til."

Grmr gir mlti: "Varla er essi bn veitandi, v at hn stendr me djpri grundan ok langri forhugsan. ykki mr yr eigi standa, herra, at vera sv lengi vnbiill eftir nokkurri kvinnu, en vel megi r treysta Srkvi, sv ok rum mnum ok vitsmunum, at ekki mun til saka."

Konungr svarar: "Eigi huga ek at, konungsdttir, at r mundu essa beiast, en mun ek efna or mn vi yr, v at ek treysti vel Srkvi, at eigi fi r honum frgra mann."

Bundu au etta fastmlum ok skildu n talit. Grmr gir mlti: "R kom mr hug, at oss mun duga. Vr skulum sei efla lta ok seia til ess, at Srkvi skal engi vinna mega, hvrki burtrei n einvgi, nema s, er hefir ll herkli Hreggviar konungs, en haugrinn skal vera sv sterkr gerr me mr ok tgl, at hann skal engi mennskr mar opna mega. Munu r vilja halda ll yur or vi konungsdttur. r skulu jafnan senda menn eftir herklunum ok heita Gyu, systur yvarri, eim, er n getr, ok eru au yru valdi, ella munu eir eigi lfs aftr koma."

tti konungi etta vel rit ok llum eim. Var n haugr gerr ok Hreggvir konungr settr. Ingigerr gekk sast r hauginum. Hn lt angat fra me leynd tvenn herkli ok lagi kn fur snum. Var haugrinn san aftr byrgr ok um bit eftir forsgn Grms gis. San var rkinu skipt eftir skildgum ok allt fullgert, at er fyrr var sagt. Fekk konungsdttir engan ann, er vi Srkvi yri at reyna. Konungr sendi marga menn til haugsins, ok kom engi aftr.

Grmr gir stri Ermlandi. at er eitt konungssetr Gararki, ok undu eir allir illa snum hlut, er undir hann jnuu. eir rr Hlseyjarskalli ttu jafnan mikit str vi ofan r Jtunheimabygginni fr luborg, ok er at margra frsagna vert, er eir ttust vi gldrum ok flkynngi ok strum orrostum, ok veitti msum verr, en hvrigum betr. eir Srkvir ok Brynjlfr vru hernai sumrum ok hfu landvrn fyrir Eirek konung. Ingigerr konungsdttir sat einum frikastala rki snu ok hennar vildismenn ok var mjk hugsjk um sinn hag.


4. Fr Hrlfi Sturlaugssyni

enna tma, er etta var tenda, er n er fr sagt, r Sturlaugr inn starfsami fyrir Hringarki Noregi. Hann tti su ina vnu, dttur Eireks jarls. au ttu marga sonu ok vel mannaa. Einn ht Rgnvaldr, annarr Framarr, rii Eirekr, fjri ht Hrlfr. Hann var kallar eftir Hrlfi nefju, fstbrur Sturlaugs. Hann d hofinu rlandi, Sturlaugr stti angat rarhornit.

Hrlfr Sturlaugsson var manna mestr, bi at digr ok h, ok sv ungr, at engi hestr fekk borit hann allan dag, ok var hann v jafnan gngu. Manna var hann vnstr at yfirlit. Ekki var hann siblendinn vi lu, fr ltt me glei ok skemmtan, utan helst tti honum gaman at fara skotbakka ok vera at burtreium. Var hann sv ungr ok sterkr, at engi kom honum r sli, en fimliga bar hann vpn fyrir sik, ok aldri bar hann vpn. Bi var hann meinlauss ok gagnlauss flestum mnnum. Ekki var Hrlfr lkr brrum snum. Var ok jafnan ftt me eim.

Einn dag var at sem oftar, at eir Sturlaugr ok Hrlfr tluust vi. Sturlaugr mlti: "Sv lst mr ik sem ltil muni n afdrif vera. Heyrir meir konu en karlmanni at hafa vlkt framferi sem hefir. v ykki mr rligt, at kvnist ok setist b ok gerir ik at kotkarli afdal nokkurum, ar engi mar finnr ik, ok al ar inn aldr sv lengi sem auit verr.

Hrlfr segir: "Eigi mun ek ba ok eigi kvnast, v at konur skulu mr ekki. S ek at ok gerla, at r gengr at til mlis ns, at sparir mat vi mik. Skal ek v burt vera ok eigi aftr koma, fyrr en ek hefi fengit jafnmikit rki ok tt n, ea liggja daur ella. ykki mr etta kotungs eign, er hefir meferar, ok ltil til skiptis me oss brrum. Skal ok hvrki yr n eim vera gagn at mr hean fr."

Sturlaugr mlti: "Bi m ek f r skip ok ga fardrengi, ef vilt nokkut at fyrir ik leggja, er r megi til frgar vera ea metnaar"

Hrlfr segir: "Eigi hiri ek at draga menn eftir mr, til ess at eir sji af sonum yrum. Mr mun ok ekki orrosta heyra, v at ek ori eigi mannsbl at sj. Vil ek ok eigi yrpast t smbta me margt flk, sv at skkvi eir nir ok drukknu vr allir."

Sturlaugr mlti: "Ekki mun ek til leggja me r, v at ek s, at ert bi heimskr ok einrr."

Skildu eir at sv mltu. tti sinn veg hvrum.

Hrlfr gekk til su, mur sinnar, ok mlti.: "at vilda ek, mir, at sndir mr kpurnar, r er Vfreyja, fstra n, geri fur mnum endr fyrir lngu."

Hn geri sv, luk upp kistu einni strri ok mlti: "Hr mttu n sj kpurnar, ok fyrnast r enn ltit."

Hrlfr tk upp kpurnar allar. r vru sv gerar: Ermar vru ok httr upp af ok grmur fyrir andliti. Bi vru r var ok sar. Engi jrn bitu r, ok eigi mtti eim eitr granda.

Hrlfr tk r tvennar, er strstar vru, ok mlti: "Eigi hefi ek of mikit r furgari, tt ek hafi kpurnar."

sa mlti: "Ekki muntu sv skjtt fara, frndi, at hafir ekki vpn ok fruneyti."

Hrlfr gekk burt egjandi, en fm dgum sar hvarf hann brutt, sv at eng mar vissi, hvat af honum var. Hvrki ba hann vel lifa fur sinn n mur ok enga sna frndr. Vissu menn ok eigi, hvat um hann lei. Ekki er ess getit, at Sturlaugr gfi sr um burtfer Hrlfs. Lei n sv um tma, at Sturlaugr sat um kyrrt rki snu.


5. Fr orgn jarli ok brnum hans

orgnr er greindr til sgunnar. Hann tti at ra fyrir Jtlandi Danmrk, ok ar hafi hann atsetu, en tk hann skatta af fleirum rkjum. Hann var hfingi mikill ok hafi gott mannval me sr. Gamall var hann mjk, er essi frsgn gerist. Drottning hans var ndu, en eftir lifu tvau brn, er au ttu. Stefnir ht sonr hans, en ra dttir. au vru bi fr ok vel mnnu. Stefnir jarlsson var sterkr at afli ok inn mesti rttamar ok var dagliga hgvrr ok vel skap farinn. ra var kvenna hgust, ok var henni skemma reist, ok ar sat hn me snum jnustukonum.

Bjrn ht mar. Hann var rgjafi jarls ok honum inn krasti, vitr ok ggjarn ok kunni vel til herskapar. Ingibjrg ht kona hans. Hn var kurteis ok vel mennt, ok unni Bjrn henni mikit. Hann tti bgar skammt fr borginni, en sat hann oftast me jarlinum.

ognr jarl hafi mikit unnt drottningu sinni, ok var haugr hennar nr borginni. Sat jarl ar oftliga gum verum ea hann hafi mlstefnur ea lt leika fyrir sr. Jarlinn sat oftast kyrrsti ok hafi frisamt rki oftast.


6. Hrlfr vann sr f ok forri

N er ar til at taka, er Hrlfr fr r Hringarki, sem fyrr var sagt. Ekki hafi hann vpna nema eikikylfu. Hann var kpunni Vfreyjunaut, en bar ara. Honum vru vegir kunnigir. Fr hann oftar um fjll ok skga en bygg. Stefnir hann sv austr Eiaskg ok tlai upp Svarki. Enga hefir hann vegu um skginn. Fr hann villr mjk ok var lengi ti.

Eitt kveld seint hitti hann skla einn sterkan skginum. etta var um vrtma. Hur var hnigin aftr. Hann setr klumbu sna vi vegginn, en gengr inn sklann. ar var eins manns sng ok sti utar fr. Skinnavara var ar nokkur, en ltit f annat. Hrlfr kveykti eld upp.

En er at slarfalli kom, gekk mar inn sklann, mikill vexti. Hann var svrtum kufli ok hetta mrau upp af. Svartr var hann yfirlits, skolbrnn ok skeggjar mjk. Hann var gyrr sveri, en gekk vi spjt.

Hann mlti: "Hverr er essi jfrinn, ea hvaan komtu at?"

Hrlfr segir: "Eigi arftu at vera sv harorr fyrir enga sk, en eigi hiri ek at leyna nafni mnu. Ek heiti Hrlfr. Er ek kominn r Hringarki."

Sklabi segir: "Engi skyldi s heill, er aan kmi, en far burt fr eldinum ok sit upp stit ok hvl ik."

Hrlfr geri sv. En er hann var nir settr, mlti sklabi: "N skal eigi leyna ik mnu nafni. Ek heiti Atli tryggsson, ttar r Hringarki. Kenni ek ik n gerla. ert sonr Sturlaugs ins starfsama. Skaltu ess n gjalda, er fair inn geri mik tlgan, er ek hafa drepit hirmann hans."

San greip hann spjtit tveim hndum ok lagi fyrir brjst Hrlfi sv hart, at hann ngvai saman, en ekki beit kpuna. Hrlfr vildi upp standa, en ess var engi kostr, v at hann var fastr vi stit.

mlti Atli: "Eigi skal r n fjlkynngi tj, ok skal taka klumbu ina ok lemja ik hel me henni."

Hljp hann t r sklanum. Hrlfr ttist n illa kominn ok braust um fast, ar til er losnai fjlin, s er hann sat . Var at jafnsnemma, at Atli kom me klumbuna. Hrlfr hljp undir Atla. Hann kastar klumbunni, ok tkust eir fangbrgum ok glmdu sterkliga. Hrlfr gekk at rammliga, ok barst Atli fyrir orku sakir, ar til er hann fell bak aftr. Lt Hrlfr fylgja kn kvii ok greip bum hndum um hls honum ok barka, sv at hann kom engu ori upp. Atli braust um sterkliga, en Hrlfr helt sama taki, ar til at hann var daur.

sklanum fann Hrlfr fsj mikinn ok hafi hann me sr. Hann tk sverit ok spjtit, en lt eftir klumbuna. Hrlfr fri Atla r kuflinum, v at honum tti hann lttari at ganga en kpurnar, ok bar hann r. Hann brenndi Atla ok l ar um nttina at er eftir var, en um morgininn fr hann veg sinn ok gekk enn marga daga um skginn.

Einn dag kom hann fram eitt rjr ok s ar ellefu menn alvpnaa. Einn eira var best binn, ok s tti honum sem vera mundi formar eira.

En er eir sj Hrlf, mlti essi mar: "Hr er kominn Atli inn illi, standi n upp allir ok drepi hann sem skjtast, ok launum honum rn ok manndrp."

Kom Hrlfr n engum orum fyrir sik, en eir sttu at honum kafa bi me hggum ok lgum. Hrlfr snerist vi karlmannliga, geri mist hann hj ea lagi me spjtinu. Var hann eim strhggr, v at spjtit var it besta vpn, en fekk Hrlfr sr nokkur hndum ok ftum. eir brust lengi, ok lauk sv, at Hrlfr drap alla. Var hann mjk mr. Hafi hann sr mrg ok sm. Batt hann sr sn ok kastai af s kuflinum, v at hann vildi eigi slkt f af honum oftar. Sv tti honum sem eir menn mundu verit hafa r Vermalandi ok farit at jaga dr ea um eftirleit vi Atla.

Fr hann leiar sinnar. Er ok ekki sagt fr ferum hans, fyrr en hann kom fram Gautland vi Gautelfi. Hann sr, hvar skip eitt fltr vi land. at var langskip mikit. Skipit var tjaldat allt stafna millum. Bryggja l land, en vi bryggjusporinn var eldr ok menn at matger. Hrlfr hafi san kpuhttinn ok gekk ar til ok heilsar , er vi eldinn vru. eir tku kveju hans ok spuru hann at nafni ea hvaan at hann kmi. Hann nefndist Stgandi ok kominn at r Vermalandi. Hrlfr frtti, hverr skipit tti ea hverjum eir jnuu. eir sgu, at hann hti Jlgeirr ok var ttar ofan r Sylgisdlum Svarki.

Hrlfr segir: "Gott mundi at jna slkum manni."

eir segja ann verr hafa, er honum jnai, - "v at hann er berserkr fjlkunnigr, ok bta eigi jrn. Harr er hann ok inn versti vireignar. Vr erum tta tigir skipi, ok jnum vr honum allir nauigir, v at hann hefir drepit vrn hfingja, er skipit tti, ok naugai oss til at sverja sr trnaareia. Hefir hann etta allt unnit me svikum ok fjlkynngi. tlar hann n herna Austrveg."

Hrlfr segir vel skemmt hafa. Gekk hann san t skip ok fyrir Jlgeir ok kvaddi hann. Sat hann lyfting skipinu, ok sndist Hrlfi hann mjk svipligr. Jlgeirr tk kveju hans ok spuri hann at erendum ok nafni.

Hann segir: Stgandi heiti ek, en at er erendi mitt at koma mr jnustu me gum mnnum. Er mr leitt at vinna dyggiliga at, er arf, en engi er ek bardagamar. Hefi ek ga frtt af yr, at ert hfingi mikill ok sparr at gefa manni mat, er urfu."

Jlgeirr segir: "Sannspurt hefir at, at mr er matr sparr, en illa lst mr ik, v at ek tla, at srt illmenni, en fara mttu me oss, ef r lkar."

Hrlfr akkar honum, ok skilja me v talit.

eir herja um sumarit. Btti Hrlfr silfrinu r sjnum tvr hendr, ok var eim llum vel til hans nema Jlgeir, v at Hrlfr var bi latr ok svefnugr, en kunni eigi skipi at gera. Aldri var hann bardgum n nokkurum mannraunum. Jlgeirr fr illa me herskap snum ok rnti mest begna ok kaupmenn, en herjuu oftast um Krlnd ok fengu of fjr.

at var eitt sinn, at Jlgeirr skipai Stganda at halda vr skipi eira. L skipit vi land, ok var ein bryggja uppi. Ver var illt af stormi ok regni. Fru eir til svefns skipinu, en Hrlfr var landi vi bryggjusporinn. Lei sv nttin, en er morgnai, tk Hrlfr at hfga, ok vafi hann Vfreyjunaut utan at sr. En er Jlgeirr vaknai, herklist hann ok gengr land upp ok hafi sver hendi. Hann sr, hvar Hrlfr liggr ok sefr, sv at hrtr um glurnar. Jlgeirr var kafliga reir. Hann bregr sverinu ok hggr bum hndum ofan Hrlf mijan, sv at at hefi hans bani orit, ef eigi hefi kpan hlft honum. Hrlfr vaknar me andflum ok sprettr upp, en Jlgeirr vildi hggva hfu honum annat hgg. Hrlfr r undir hann. Jlgeirr tk mti, ok uru ar sviptingar harar. Hamaist hann Hrlf, en hann lt berast undan ok fram at sjnum, ar til er eir fellu bir kaf ofan fyrir einn hamar. Fri hvrr annan kaf, ok vru lengi niri. eir tku mrg kf ok str, en engi vildi skakka me eim, v at llum hugnai betr til Hrlfs en til Jlgeirs. Sv lauk eira fundi, at bar at landi upp, ok kom Hrlfr ftum undir sik, ok ar var forbrekkt ok verhggt mjk nir fyrir. Tk Hrlfi linda sta, en Jlgeirr tk eigi niri. reif Hrlfr herar honum ok fri hann kaf ok helt honum niri, ar til hann drekkti honum.

Hrlfr gekk land ok var mr mjk. En allir menn Jlgeirs kkuu honum etta verk ok sgu hann frgarmann, er hann fekk unnit vlkan berserk.

Hrlfr spuri: "r munu n vilja taka mik til hfingja yfir yr sta Jlgeirs, ok skal ek eigi verr til yar gera. Vil ek n kunngera yr, hverr ek er, v at ek heiti Hrlfr, en Sturlaugr er fair minn, inn starfsami, er rr fyrir Hringarki Noregi."

eir fgnuu honum allir ok sgu hann eigi kynvana, tt hann vri inn mesti kappi. Gengu eir mlstefnu, ok ru eir at af, at eir gengu hnd Hrlfi ok tku hann til skipstjrnarmanns. Var Hrlfr sparr af f v, er Jlgeirr hafi saman dregit, ok gaf eim strar mlagjafir. Var hann skjtt vinsll af eim. Hfu eir margar orrostur, ok hafi Hrlfr jafnan sigr.

En er hausta tk, sigldu eir austan. Sagi Hrlfr, at eir mundu halda til Danmerkr. eir kmu s um haust til Jtlands, skammt fr borg orgns jarls, ok lgu einn leynivg, festu skip sitt ok tjlduu.

Hrlfr segir snum mnnum, at eir skyldi ba ar, til ess er hann kmi aftr, - "en ek mun ganga einn fr skipi at sj, hvat gerist."


7. Hrlfr var landvarnarmar orgns

Sv er sagt einn dag, at at bar vi Jtlandi, er orgnr sat yfir drykkjuborum, at upp lukust hallardyrr ok mar gekk inn hllina. Hann var bi digr ok hr. Hann var lokpu sri ok mikit spjt hendi. Allir eir, er inni vru, undruust mikilleik hans. Hann gekk fyrir jarl ok kvaddi hann viruliga. Jarl tk kveju hans ok spuri, hvat manna hann vri.

Hann segir: "Hrlfr heiti ek, en Sturlaugr heitir fair minn, er rr fyrir Hringarki. Em ek hr kominn, at ek vil kanna yra siu, v at mr er sagt, at srt hfingi mikill."

Jarl segir: "Gerla kenni ek tt na ok kynferi, ok vil ek gjarna, at srt velkominn mnu rki, ok igg allt at, er vilt beia, en oss stendr at veita, ea hversu marga menn vili r yr lta jna dagliga?"

Hrlfr segir: "tta tigir manna eru skipi mnu, en eir skulu mr fylgja, ok ng hefi ek skotsilfr at leggja fyrir oss. Vil ek f kastala nokkurn skammt fr yr at halda ar mna menn ok hafa landvrn fyrir yr, ef r vili."

Jarl segir: "kk er mr inni hrkvmu, ok skulu allir hlutir nu valdi, er n smd er meiri en r."

Hrlfr akkai jarli or sn. Gekk hann san til sinna manna. Fekk jarl eim kastala til forra. Sat Hrlfr kastalanum um kyrrt ok helt vel sna menn, en lngum fr hann herna ok vari kappsamliga rki jarls. Vingott var me eim Stefni ok Hrlfi. Bjrn rgjafi var ok inn krasti vi Hrlf. Lei n sv fram um hr, at ekki bar til tenda.


8. Bardagi vi Tryggva ok Vaza

Tryggvi er mar nefndr ok var lfkelsson. Hann var ttar af Bkansu af Skotlandi. Hann var inn mesti kappi ok berserkr. Hann l ti me fjlda skipa bi vetr ok sumar. Hann tti sr fstbrur, er Vazi ht. Hann var ok it mesta trllmenni, bi sakir vaxtar ok sterkleika. orgnr hafi drepit fur Tryggva, hann var vkingu. Tryggvi hafi n fengit tlf skip ok ll vel bin at mnnum ok vpnum. Hann helt essum her til Danmerkr ok vildi hefna fur sns orgn jarli. Vazi var me honum ok margt annarra kappa.

egar er eir kmu rki orgns jarls, fru eir hermannliga ok rntu byggir, en drpu menn ok rntu f llu, er eir nu. En er jarl spuri essi tendi, ltr hann herr upp skera ok stefnir lii at sr, en sakir at hann var gamall, setr hann Hrlf ok Stefni hfingja fyrir liinu. etta var rum vetri eim, er Hrlfr var fyrst Danmrk.

eir Hrlfr fara n mt Tryggva ok hfu tu skip. eir fundust vi ey eina bygga. Var ar ftt um kvejur, ok sl egar bardaga. eir Tryggvi ok Vazi hfu dreka stran. Vru eir mjk kafir. hgt var at vega upp drekann fyrir borh. Bru eir ofan af drekanum grjt Hrlf ok hans menn. Fell mjk li eira Stefnis, en margt var srt, ok hallaist n bardaginn eira menn. eir Stefnir ok Hrlfr vru kpunum Vfreyjunautum, ok festi eigi vpn eim. Leggja eir n skipi snu at drekanum ok skja at kappsamliga. Hrlfr hafi spjtit Atlanaut ok eikikylfu stra undir belti. Stefnir hafi gott sver hendi ok var inn mesti hreystimar.

En er sknin var sem kfust, hleypr Hrlfr upp sxin. Hann ruddist um fast ok leggr me spjtinu sv sterkliga, at annathvrt fellu eir, er fyrir uru, ea gekk gegnum . Stefnir hljp egar eftir honum ok hj til beggja handa. Ruddu eir skjtt sxin. Gekk sv aftr me snu borinu hvrr eira, ok allt hrkk undan aptr um siglu. Dagr var mjk liinn.

En er eir Tryggvi ok Vazi sj at, skja eir hart fram mti eim. Vazi hafi atgeir hendi, en Tryggvi xi. Hrlfr fr mt Vaza, ok lagi hvrr til annars. Atgeirrinn kom skjld Hrlfs, ok klofnai hann allr sundr, en Hrlfr var ekki srr. Vazi kom skildi vi laginu, ok sleppr t af ok kemr lrit Vaza, ok var at mikit sr. Vazi hj spjtskaftit. Hrlfr greip kylfuna ok varist me henni. Hann lamdi allan skjldinn fyrir Vaza. eir brust lengi, ar til Hrlfr braut atgeirinn af skafti. v hljp Vazi Hrlf, sv at honum l vi falli. Kastar Hrlfr kylfunni ok tekr mti. Var glma eira lng ok hr. ttist Hrlfr eigi vi sterkara mann hafa tt, ann sem einhama var. Sv lauk me eim, at Hrlfr fri hann t vigit ok braut sundr honum hrygginn.

eir Stefnir ok Tryggvi hfu barist allan ann tma. Var Stefnir yfirkominn af mi ok ungum hggum, en ekki var hann srr. Tryggvi var sr mikit. Hrlfr skundai n angat, en er Tryggvi sr etta, vill hann eigi ba hans ok steypir sr fyrir bor. eir mttu eigi eftir honum leita fyrir myrkri. Gafst a upp orrostan. Var eim llum gefin gri, er efti vru. Sex skip vru hroin af hvrum. ar tku eir mikit f ok heldu heim vi sv bit.

akkar jarl Hrlfi vel sna framgngu. Ekki fundu eir Tryggva v sinni, ok skildi sv me eim.


9. Fr Hrafni ok Krki brrum

at bar til tenda einn dag sem oftar, at tveir menn kunnir gengu inn hllina. eir vru miklir ok rekligir en ltt bnir at vpnum ok klum. eir gengu fyrir jarl ok kvddu hann. Hann tk vel kveju eira ok spuri at nafni.

Inn strri marinn sagi: "Vit erum brr. Ek heiti Hrafn, en brir minn Krkr, ok erum vit flmskir at tt."

"Illt var til gra nafna," sagi jarl, "er sv rskvir menn skyldu sv heita."

Hrafn mlti:"Hr vildum vit iggja vetrvist vetr, v at okkr er sagt, at srt vel til eira manna, er langt eru at komnir."

Jarl segir skyldu vera velkomna ok skipai eim sti utan fr ndvegismanni mijan bekk. eir vru ar gu yfirlti af jarli. Ekki ttu eir marga glei ea skemmtan vi ara menn. ar vru knattleikar jafnan. Margir menn bu brr at fara til leiks. eir sgust jafnan at leikum verit hafa ok ttust heldr harleiknir. Jarlsmenn ltust sjlfir mundu byrgjast sik, hva sem um lii.

Um morgin eftir gengu eir brr leikinn, ok hfu eir jafnan knttinn um daginn. Hrundu eir mnnum ok felldu harliga, en slgu suma. At kveldi vru rr handbrotnir, en margir lamdir ea meiddir. ttust jarlsmenn n hart af f. Gekk sv fram nokkura daga. eir toku at rs, at eir bu Stefni jarlsson fara leikinn ok rtta nokkut eira hluta.

Hann jtar v, ok um morgun eftir fr Stefnir til leikvallar, ok egar Hrafn s hann, mlti hann: "Hvrt ertu sv sterkr, at mtt ekki at leikum vera me rum mnnum, ea ykkist sv strr, at engi skal ora at leika mti r?"

Stefnir sagi: "Hvrki er ek sv sterkr n mikilltr, at ek mega eigi at leikum vera."

Hrafn mlti: " b ek r til leiks at riggja ntta fresti ok eim manni, sem kss til me r mti okkr brrum, ef treystist."

Stefnir sagi: "Vst skaltu vita, at ek skal koma til leiksins."

Gekk hann san burt ok lt taka sr hest ok rei til ess, at hann kom til kastala Hrlfs. S var annarr vetr, er Hrlfr var Danmrku. En egar Hrlfr vissi, at Stefnir var kominn, gekk Hrlfr mti honum ok fagnai honum me allri blu. Settust eir til drykkju.

Stefnir mlti: "Til ess er ek hr kominn, at ek vildi bija ik til leiks me mr mti vetrtaksmnnum fur mns, er heita Krkr ok Hrafn."

Hrlfr sagi: "Mr er sagt, at eir hafi marga menn meidda, en suma drepna ok eir s menn sterkir. En ek kann ekki at leikum. Mun ek fara me yr, ef r vili."

Fru eir n til borgarinnar. Tk jarl vel vi Hrlfi. Annan dag eftir gengu eir Hrlfr ok Stefnir til leiksins. Vru eir brr ok ar komnir. Hrafn tk knttinn, en Krkr knatttrit, ok lku at vanda eira. Jarl sat a stli ok horfi leikinn. En er eir hfu leikit um hr, fr Hrlfr nt knettinum. Hann grpr knatttrit af Krki ok fr Stefni. Leika eir sv lengi, at eir brr nu ekki knettinum.

at var eitt sinn, at Hrafn hljp eftir knettinum, at mar einn rtti fyrir hann ft, sv at hann fell, ungr mar ok glettinn vi ara menn, frndi jarls. Hrafn var reir mjk ok spratt upp skjtt ok greip ann, er hann felldi, ok fri hann loft ok keyri hann nir at hfinu sv at hann gekk r hlslinum. Jarl kallar menn sna ok ba taka Hrafn ok drepa. Hrlfr hljp at Hrafni ok reif til hans. annan sta tkust eir Krkr ok Stefnir. Hrlfr bannai, at nokkur skakkai me eim. eir glmdu ok eigi lengi, r Hrlfr v Hrafn upp bringu sr ok fri nir, sv at hann l lengi viti, en af gekk skinnit af herarblunum.

En er Hrafn raknai vi, reis Hrlfr upp at honum ok mlti: "S ek, at hefir tigns manns augu, ok bi ek yr, herra, at r gefi essum mnnum gri, v at ek veit, at eir eru mikillar ttar."

Stefnir hafi ok borit af Krki ok ba fur sinn veita Hrlfi at, er hann beiddi. Var jarl lengi inn reiasti, en gaf hann eim gri fyrir bn Hrlfs ok Stefnis. eir brr vru stirir mjk ok gengu brutt egjandi ok til herbergis sns. Kmu eir ekki undir bor v kveldi.

Gafst n upp leikrinn, ok fru menn til drykkju. Hrlfr mlti vi Stefni: "N skaltu taka r kli, er vit eigum best, ok f ru, systur inni, hendr, ok skal hn gera eim brrum kli ok lta vera bin rla morgin."

Stefnir geri sv ok gekk til ru me klit ok sagi henni, hversu gera skyldi. Gekk Stefnir san burt, en hn tk at gera klin. Lei sv nttin, en um morgin snemma sendi ra Hrlfi klin, ok vru au fullger. Tk hann vi ok fr til herbergis eira brra ok s, at eir lgu.

Hrlfr mlti: "Hv flgr Hrafn s upp, ar sem ng er slit, ok eru n ernir ok nnur hrkvikendi full orin?"

Hrafn segir: "Varla m vel fljga, ef skerir eru ea fjarsrir."

Hrlfr tk klin ok kastai til eira, en gekk burtu san. En eir brr tku klin ok fru ok gengu san undir bor. Lei n sv vetrinn. Ekki er at sagt, at eir Krkr ok Hrafn akkai Hrlfi klin n lfgjfina, ok vru eir vel haldnir. mti sumri hurfu eir burtu, sv at engi mar vissi, hvat af eim var, ok tti mrgum kynligt eira athfi.

Hrlfr fr herna um sumarit ok eir Stefnir bir ok var gott til fjr ok mannors. eir kmu heim at hausti me heilbrigu, ok er ekki sagt fr strvirkjum eira.


10. Heitstrengingar orgns jarls

at sumar var Hrlfr me orgn jarli miklum metorum. at var einn dag um haustit, at orgnr jarl sat haugi drottningar sinnar, ok var leikit fyrir honum, at svala ein flaug yfir hann ok felldi nir einn silkiklt kn honum ok flaug burt san. Jarl tk ok leysti til ok s ar eitt mannshr sv langt, at at var mjk mannhtt ok gullslitr . Jarl gekk undir drykkjubor um kveldit. Sndi hann hrit, at er svalan hafi nir fellt. tti flestum sem konuhr mundi vera.

Jarl mlti: "ess strengi ek heit at f konu, er hrit er af, ea liggja daur ella, ef ek veit, at hvers bjar er at leita ea hverju landi hn er."

llum tti mikil heitstrengingin, ok horfi hverr til annars.

Nokkurum nttum sar stefndi jarl ing fjlmennt. Hann st upp inginu ok birti mnnum heitstrenging sna ok spuri, ef nokkurr kynni deili essi konu ok hvert hennar vri at leita. Var ok snt hrit, ef nokkurr kannaist vi.

Bjrn rgjafi mlti: "Sv feginn vilda ek tala ok gera, herra, at yr ok yru rki vri til heirs ok viringar heldr en til nokkurs skaa ea minnkanar. Virist mr heitstrenging n mikil, ok hygg ek essari konu eigi aunat, en nrri mun ek geta, hvar hn er, tt ek hafi ekki frttum fyrir haldit: Hreggvir ht konungr; hann r fyrir Gararki. Hann tti dttur, er Ingigerr ht. Kvenna var hn frust ok best at sr ger um alla hluti. at hefi ek sannspurt, at engi kona Norrlndum hafi betr verit at sr ger ok hafi meira hr ok fegra en hn, ok at er mitt hugbo, at etta hr eigi hn, me hverjum klkendum sem at er til yar komit. N munu r sannspurt hafa, hver tendi ar hafa orit frfalli Hreggviar konungs fyrir Eirek konungi me konungsdttur. Hn skal hafa mann til burtreiar vi Srkvi, kappa konungs, ok frelsa sik me v. Hygg ek f vera til ess fsa, vi vlkan sem vi er at eiga. En tt Srkvi geti nokkurr af baki riit, ykki mr konungsdttir eigi auengin r Gararki heldr en r."

tti llum eim, sem vi vru, sem sv mundi vera sem Bjrn sagi.


11. Hrlf tkst sendifr hendr

orgnr jarl agi nokkura stund af orru Bjarnar ok mlti: "eim manni, er fara vill Gararki ok ra burt vi Srkvi ok nir essari meyju mr til handa, skal ek gefa ru, dttur mna, ok rijung alls rkisins. Til farar essarar skal ek hvrki spara skip n mannaforri vi ann, sem til vill vera."

Allir menn gnuu vi essa ru, ok svarai engi jarli, ar til er Hrlfr st upp ok mlti: "Illa er at gert at svara eigi slkum hfingja sem ver eigum, en sakir ess, herra, at ek hefi me yr verit um nokkura tma gu yfirlti ok marga ga hluti af yr egit, vil ek fara essa fer ok leita at n konungsdttur ella liggja daur. En tt ek komi aftr r essi fer, skulu r gifta dttur yra hverjum, sem r vili, v at hn er vel ver gs gjafors, en mr er eigi hugleikit konur at eiga."

Jarl akkai Hrlfi mikilliga ok ba hann hafa sv mikit li sem hann vildi, en Hrlfr segist engan mann vildu, - "v at minni vari verr tekinn einum en mrgum, hvar sem eir koma."

Stefnir baust at fara me honum, en Hrlfr vildi eigi, ok var n slitit inginu. Fr Hrlfr heim kastala sinn ok hverr til sns heimilis.


12. Fundr Hrlfs ok Vilhjlms

Innan ltils tma hvarf Hrlfr brutt r kastalanum, sv at engi frtti til hans, en menn hans vru ar eftir. Hann var kpunni Vfreyjunaut, en gekk vi spjtit Atlanaut. Hann hafi boga ok rvamli herum sr.

Ekki er sagt fr, hverj lei Hrlfr fr, en sv sem hann hafi mjk stt r Danmrk, var at einn dag, at hann s, hvar einn mar gekk. Hnn var mikill vexti ok herklddr til handa ok fta. Hann hafi brugit sver hendi ok gekk veginn Hrlfs, en hann heilsai essum manni ok spuri hann at nafni.

Hann segir: "Ek heiti Vilhjlmr, en forellri mitt hiri ek ekki at greina r. En um tv hluti skaltu kjsa: S er annarr, at segir mr, hverr ert ea hvert vilt fara ea hvat erendum er, hinn annarr, at ek drep ik, ok ferr ekki lengra."

Hrlfr segir: "Enga afarkosti arftu mr at gera, v at mitt er ekki ovnna en itt, hvat sem vit skulum reyna."

Vilhjlmr hj til Hrlfs me sverinu, en hann br fyrir spjtinu, ok beit ekki . Hrlfr kastar spjtinu ok rr Vilhjlm, en hann tk mti, ok var glma eira lng, r Vilhjlmr fell.

Hrlfr mlti: "N ek alls kosti vi ik. Muntu segja vera, hvert itt erendi er ea hvar ert landvanr."

Hann segir.: "Hr er ek ttar Danmrk. Er ek bndason einn, en tlaa at fara Gararki ok rjfa haug Hreggviar konungs, en n vpnum hans, vinna sv til Gyu, systur Eireks konungs. N vil ek gerast inn jnustumar. Er mr margt vel gefit, v at ek er bi vitr ok tlugr. Er r best at gefa mr lf. Skal ek r trliga jna. Mun r at mr gagn vera."

Hrlfr segir: "Vnn mar ertu, ok vst hiri ek eigi at drepa ik, ef vilt mr fylgja, en eigi hefir tryggilig augu."

Lt Hrlfr hann upp standa ok segir honum allan sinn trna ok tilgang sinna fera. Fru eir n leiar sinnar. Hestr Vilhjlms var aan skammt burt fr honum. oldi hann ekki at ganga me vpnunum. Var hann skrautmenni mikit at klum ok sulreii. Segir Vilhjlmr jafnan veg, mean eir fru um Danmrk.


13. Vilhjlmr sveik Hrlf

Einn dag litu eir b mikinn reisiligan fyrir sr. Vilhjlmr mlti: "Hr fum vit ga gisting kveld at b essum, v at hr fyrir at ra frndi minn, er lvir heitir ok er gr bndi ok heldr marga sveina."

Ok er eir kmu heim at bnum, gekk bndi mti eim ok fagnai vel Vilhjlmi ok eim bum ok spuri, hverr s vri inn mikli mar."

Vilhjlmr segir: "Hrlfr heitir hann ok er hsbndi minn. Mikill er hann ok sterkr, vel ttar ok mikill kappi."

Bndi bau eim til drykkju. ar var margt frelsingja. Vilhjlmr vildi ekki rum til hltA en sr at jna Hrlfi ok lofai hann hverju ori. ar var gott l ok glei mikil. N lei sv kveldit. Drukku eir lengi fram, en er Hrlfr gerist drukkinn, vildi hann fara at sofa. Var honum bin sng virulig. Kastai hann klum af sr ok lagist sngina ok sofnai skjtt."

En er liin var nttin, vaknai Hrlfr ok eigi vi gan draum, v at hann var bundinn at hndum ok ftum ok reyrr sterkliga vi einn s. Hann var kllauss ok kominn fram at miklu bli. ar st yfir honum Vilhjlmr, sveinn hans, bndi ok allir heimamenn."

Vilhjlmr mlti: "N er sv orit, Hrlfr, at ek er orinn r yfirsterkari, ok mundir eigi at tla fyrir stundu. Eru n enn tveir kostir fyrir hndum: Er s annarr, at skalt vera brenndr hr bli essu, sv at aldri skaltu sl sj, elligar skaltu fylgja mr Gararki ok jna mr llum hlutum ok kalla mik inn meistara ok allt at sanna, er ek segi fr mnum hgum. skalt allar rautir vinna, r sem fyrir mik vera lagar, ar til er konungr jtar mr Gyu, systur sinni, til eiginors, en san skaltu lauss vera r minni jnustu. Aldri skaltu mr essa vanviring hefna ok engum eim manni, er hr hefir at verit, ok hr skaltu ei at vinna at halda etta allt, er n hefi ek fyrir skilit, ea n sta eldinum brenna."

sagi Hrlfr: "Me v at mr er nokkut til undanlausnar at komast r inni jn, mun ek heldr essu jta en missa lfit, v at at veit ek, at ltt ni ek jarlsins erendi, ef ek dey n hr. Vil ek ok at til skilja, at segir ekki mna fyrirtlun ea hvat manna ek er, ella s lauss allr okkar skilnar."

Vilhjlmr sagi sv gera skyldu. Var Hrlfr n leystr, ok sr hann ei, eftir v sem var sivenja til. jnar Hrlfr n Vilhjlmi ok lt sem honum tti einskis um vert. Fru eir fr lvi, ok rei Vilhjlmr, en Hrlfr gekk fyrir hesti hans. eir fru um Svj ok aan til Gararkis. Ekki er at greint, hverja lei eir fru, fyrr en eir kmu til Aldeigjuborgar. Sat Eirekr konungr borginni, ok var etta a ndverum vetri. Fengu eir sr herbergi ok gengu san fyrir konung.


14. Vilhjlmr taldi rttir snar

at var um ann tma, er konungr sat yfir borum. eir kvddu konunginn, en hann tk vel kveju eira ok spuri, hvat manna eir vri.

Vilhjlmr segir: "Ek heiti Vilhjlmr, en etta er sveinn minn, er me mr ferr, ok heitir Hrlfr. Ek er sonr jarls eins r Frslandi, ok var ek aan landfltti, v at rkit var svikit undan mr af sjlfum landsmnnum. Er ek hr v kominn, at ek hafi spurt til yvarrar rausnar ok mikilmennsku, ok vilda ek hr iggja vetrvist vetr."

Konungr segir: "Eigi spari ek mat vi yr, ok muntu vera rttamar mikill?"

Vilhjlmr segir: "Ngar kann ek rttir, ok s in fyrsta, at ek er sv sterkr, at mr verr aldri aflftt. nnur er s, at ek hefi frleik yfir ll dr ok ferftt kvikendi."

"jflig rtt," segir konungr, "ok kemr oft at gagni."

Vilhjlmr mlti.: "Eigi vantar mik skotfimi ok vpnfimi, sund ea tafl ok burtreiir, visku ok mlsnilld, ok enga missi ek , er karlmann m pra."

"Heyri ek," segir konungr, "at eigi vantar ik skrugleik. Tel n nar listir, Hrlfr, v at honum treysti ek ekki verr en r."

Hrlfr segir: "Eigi m ek r telja, herra, sem engar eru til."

"Mjk er misskipt me ykkr," segir konungr, "at annarr hefir allar, en annarr engar, en gangi til stis inn ra bekk mijan."

"r munu ra, herra," segir Vilhjlmr, "en aldri hafi ek jafnvoruligan sess fyrri."

Gengu eir san til stis. Ekki vru eir Srkvir ok Brynjlfr heima enna tma. Vru eir farnir me Grmi gi upp Jtunheima. eir Vilhjlmr ok Hrlfr vru ar gu yfirlti. Skjalai Vilhjlmr hvern heim, en Hrlfr var jafnan hljr ok gull ok ekki at leikum me rum mnnum. Dr Vilhjlmr mjk undan snar rttir, en konungr var veiimar mikill ok tti at skemmtan at jaga dr me hir sinni. Var hann jafnan kyrrsti, san hann kom Gararki, v at flestir vru fsir at herja a hans rki sakir kappa eira, er me honum vru, einkanliga sakir galdra ok fjlkynngi Grms gis.


15. Hrlfr ni hirtinum

Eirekr konungr fr skg einn dag me hir sna, sem vandi hans var til, at jaga dr ok skjta fugla. eir su hjrt einn mikinn ok fran. Ekki ttust menn hafa st vnna dr. tti flestum sem at mundi alidr, v at ll hans horn vru grafin ok gulli smelt skurina, en stika var sett milli hornanna me silfri. Lku ar tveir gullhringar. Um hlsinn l ein silfrfesti ok nir af henni ein bjalla me silfr, ok gaf hn mikit hlj af sr, egar hjrtrinn hljp ok hrri sik. Konungr vildi n hirtinum ok ba lausum sl llum hundum, ok sv var gert. Hlupu menn n ok riu, hverr sem mest gat, ok vildu taka hjrtinn, en hann stist mjk undan hundunum, ok komast eir hvergi nrri. Eltu eir hann allan daginn, en um kveldit, er dimmai, vissu eir eigi, hvat af honum var. Fr sv rj daga, at eir fundu hjrtinn ok gtu eigi nt honum.

En um kveldit, er konungr kom undir drykkjubor ok menn hans vru komnir sti, mlti hann: "Ltit ykki mr , Vilhjlmr, sna oss rttir nar, v at ert at engri glei n skemmtan me rum mnnum, ok eigi ferr skg me oss."

Vilhjlmr segir: "Ltil glei verr mr at, herra, at reyna rttir vi menn yra, v at ek s hr engan kunna neinar rttir. Lt ek ok jafnan f mr villibr ara menn, ek sat heima rki mnu."

Konungr mlti: "Vr hfum elt hjrt einn rj daga, ok kunnum vr eigi n honum, en ef nir hirtinum ok frir oss hann lifanda me llum snum bnai, vil ek gefa r Gyu, systur mna, ok mikit rki, me v at ek hefi engan ann hlut st, at ek vildi gjarnari eiga. Mttu etta vel gera, ef ert sv fthvatr sem hefir sagt. skaltu vinna tv hluti ara, sem ek legg fyrir yr. Skal ek inn heir auka llum hlutum ok vinna rki itt aftr me mnum styrk, at er hefir r misst. Ok er s nokkurr annarr af mnum mnnum, at etta fi gert, skal hann jafnt verkkaup fyrir taka."

sagi Vilhjlmr: "at er bi, herra, at etta fr engi gert utan ek, enda hafi r mr etta tlat. Skal ek ok til vinna ea liggja daur ella."

ttu eir at essu handfestar, sem sir var til. Hrlfr gaf sik ekki at essu. Fru menn san til svefns ok tku sik nir. jnai Hrlfr Vilhj, lmi at llu, sem fyrr var sagt.

Snemma um morgin stu eir upp Vilhjlmr ok Hrlfr ok bjuggust at leita eftir hirtinum. eir fru skginn ok su skjtt, hvar hjrtrinn fr. Vilhjlmr hefr sik n til hlaups ok ferr sv hart sem fugl flygi. Hjrtrinn sist v meir. Hrlfr rammar eftir Vilhjlmi, ok tti honum Vilhjlmr frr fyrsta skeii. Hlaupa eir sv lengi, at Hrlfr er jafnan ru leiti, en Vilhjlmr framar, ar til er hann kastai sr nir ok mlti: "Aldri veri s heill, er at vinnr til konu, fjr ea rkis at sprengja sik hlaupi."

essu kom Hrlfr at Vilhjlmi ok spuri, hv hann lti drit undan ganga.

Vilhjlmr sagi: "Vel m ek hlaupa lengra, ef ek vil, en mr ykkir skyldr at taka drit ok vinna allr rautir fyrir mik eftir skildgum ef ert mar til."

Hrlfr svarai engu ok hleypr fram eftir drinu ok eltir at lengi, ar til er saman dregr me eim, v at hjrtrinn gerist mr mjk.

eir komu fram eitt rjr um siir. Var dagr liinn. miju rjrinu st hll einn. Hann var bi vr ok hr. Rjrit var fagrt ok mjk grasloit va. En er Hrlfr kemr fram hj hlnum, opnast hann, ok gengr hann ar um kringum hann.

ar kom t kona ok var blm tiglamttli ok heldr eldi ok mlti: "Illt hefir at verki, Hrlfr, er ert rll rlsins ok til ess at stela annarra manna fe, v at ek dr etta, er vilt taka, ok nir v aldri, nema ek vili. N skal gera r kost at n drinu. skalt ganga inn hlinn me mr. Ek dttur eina, ok er henni at skapat at komast eigi fr eldi snu, v hn tti, nema mennskr mar hefi hendr henni. Hefir hn n legit ntjn dgr glfi ok m eigi lttari vera. Hefi ek v hjrtinn sent augsn vi yr, at ek vissa, at r mundi vilja n honum ok elta hann hingat. Treysti ek r, at hafir best hjarta til at ganga hlinn me mr, en ekki mun konungr hjartarins njota, at hann s frr honum."

Hrlfr segir: "Til mun ek at vinna at ganga inn hlinn me r, ef ek ni hirtinum at fra konungi, en eigi hiri ek, hvat af honum verr san."

lfkonan var n gl vi etta, ok gengu au inn hlinn. Vru ar vn herbergi ok fagrt um at litast, ok margir hlutir sndist honum ar undarligir. Hann kom ar at, er konan l, ok var hn ltt haldin, en egar Hrlfr fr hndum um hana, var hn skjtt lttari. kkuu r honum me fgrum orum ok bu honum virkta.

lfkonan mlti: "Eigi verr r launat sem verugt er heilsugjf vi dttur mna, en hr er fingrgull, er ek vil gefa r. ess muntu urfa, ferr til Hreggviar haugs, en ef hefir at hendi r, mttu hvrki villast ntt n dag, sj ok landi, hverju myrkri sem ert, ok yfir muntu vinna rautir allar, r er fyrir ik eru lagar, en ekki skaltu tra Vilhjlmi, aan af ert fr skildr honum, v at gjarna vill hann ik feigan."

Hrlfr akkai henni, ok gengu au t r hlnum. Tk hn hjrtinn, en Hrlfr lagi hann bak sr ok tti mikils um vert fegr hans. Ba n hvrt vel fyrir ru. Ferr hann n heimleiis, ar til hann fann Vilhjlm, ok fagnai hann vel Hrlfi ok ba hann bera hjrtinn heim til borgarhlis. Hrlfr geri sv, en ekki segir hann Vilhjlmi, hversu hann hafi drinu nt. Kmu eir til borgarinnar seint um kveldit, konungr var undir bor kominn.

Vilhjlmr mlti: "Nu, skulum vit fara inn hllina, en ek skal bera drit fyrir konunginn, en skalt sanna sgu mna, sv at konungr tri v, er ek segi."

Tk Vilhjlmr vi drinu ok lt bak sr ok viknai knsbtum, ok fekk hann borit drit inn hllina fyrir konunginn ok kastai nir glfit.

Hann bls mjk miliga ok mlti: "N ykkjumst ek kominn til rahagar vi systur na, ok er n kominn hr hjrtrinn, ok munu eir ekki margir bjast yr til mga, er slku geta orkat sem ek."

Konungr segir: "at virist mr skapi, at eigi hafir hjrtinn unnit, ok vinna skaltu fleiri frga verkin, r fr hennar."

"Eigi urfi r at misgruna mna frg, v at afbur hefi ek flestum mnnum. Veit at Hrlfr, sveinn minn, at fjarlgr var hann mr, ek tk hjrtinn."

Hrlfr sagi: "Bi er, at ek var Vilhjlmi gagnlauss, enda tk hann sr engu at hlfa."

Vilhjlmr segir:"v vil ek einn til vinna, inn taka verkkaupit, ea hvat vili r fleir fyrir mik leggja, v at ek er binn til at vinna?"

Konungr segir: "N skaltu fara til Hreggviar haugs ok skja angat vpn Hreggviar konungs, ok er at ltil mannraun."

Vilhjlmr segir: "N vili r mik feigan, v at engi hefir s aftr komit, er angat hefir farit hr til."

"Vst vil ek," segir konungr, "at komir aftr, en sannendi eru at, at engi hefir aftr komit, er ek hefi angat sent. Er mr mikill aftrmundr at gripum eim, er hauginn fru. Skal ok s einn f systur minnar, sem frgri er en arir menn."

Vilhjlmr segir: "Gera mun ek etta, v at mr ykkir etta rautlaust, at rna daua menn ok vinna at til meyjar."

Gekk Vilhjlmr n til stis sns, ok skildu at sv mltu.


16. Hrlfr stti gripina Hreggvis

Eftir f daga var at eina ntt, at Hrlfr tk ftum Vilhjlms ok mlti: "Ml er at vinna til meyjarinnar ok fara til haugsins."

Vilhjlmr st upp skjtt, ok var Hrlfr klddr ok kominn Vfreyjunaut ok hafi spjtit Atlanaut, en Vilhjlmr alvpni. Hann rei, en Hrlfr gekk fyrir hesti hans. Fru eir sv, ar til skgr var fyrir eim ok einn forntroinn gtustgr. En er eir hfu skammt farit, laust ver mti eim sv mikit me fjki ok frosti, at Vilhjlmr fekk eigi baki setit. Leiddi Hrlfr hestinn, en Vilhjlmr gekk eftir um stund, ar til at hrin tk sv at gerast sterk, at hestrinn fekk ekki gengit, ok dr Hrlfr hann flatan eftir sr, en studdi sik vi spjtit. Var honum litit aftr ok s, at Vilhjlmr var horfin, en hestrinn lngu daur. Skildi hann ar vi hestinn, en gekk fram leiina. Hrin var sv sterk, at eikrnar brotnuu af stofnunum ok kmu hvar fjarri nir. Fekk Hrlfr ar oftliga str hgg, sv at at hefi bana unntit flestum mnnum, ar me eldingar ok reiarrumr, sv at hann hugi at sinn bana orit hafa ef eigi hefi kpan hlft honum. Var sv alla nttina framan til dags. mti degi varp mikilli flu mti honum, at hann hefi kafnat, ef kpugrman hefi eigi hlft honum. at ttist Hrlfr skilja, at hrin mundi hafa drepit sendimenn konungs ok etta mundi gerningahr vera. ttist hann ok aldri vlka raun komit hafa. En er mjk var ljst af degi, tk upp hrina ok geri logn. Hvarf burt flan. S Hrlfr haug mikinn sem fjall ok hr stauragarr um kring. Hann tk hendinni um einn staurinn ok varpar sr inn yfir, gekk san upp hauginn, ok sndist honum hann mjk torvelligr at rjfa.

En er hann litast um, sr hann mann einn noran undir hauginum stran vexti me konungs skra. Hrlfr gekk til hans ok kvaddi hann konungs kveju ok spyrr hann at nafni.

Hann segir:"Ek er Hreggvir, ok ek byggi haug enna me kppum mnum, ok ertu hr velkominn, en at skaltu vita, Hrlfr, at ek veld eigi hrum essum ok flum ea rum undrum, ok eigi hefi ek menn drepit. Valda eir essu llu Srkvir ok Grmr gir, ok eir hafa valdit lflti konungsmanna, en brestr eim stundum visdmrinn, er eim liggr mest vi, ok ef eir vissi, at vrir hr vildi eir ik feigan. Ek fr svlulki til orgns jarls me hr Ingigerar, dttur minnar, v at ek vissi, at mundir eftir leita af jarlsmnnum ok einn vart mar til at frelsa hana, ef lukkan fylgdi. Ann ek r best hennar at njta, ef vilt ra burt vi Srkvi, v at ik vantar hvrki hug n hreysti, en at hefir Grmr gir jtat honum, at engi skyldi hann yfirvinna nema s, er hefi herkli mn. Er v haugrinn vinnanligr gerr, ok v eru torfrur til hans, at hann hugi, at engi skyldi herklunum n mega. N skal ek f r alla hluti r haugnum, er vilt hafa. Ek vil fa r tvenn herkli ok hvr rum lk, utan at kostum eru au lk. au skaltu f konungi, er verri eru, en nnur skaltu ekki sj lta, fyrr en arft vi at hafa, ok sverinu skaltu mikla vandvirkt hafa, v at fst er annat slkt. Ingigerr, dttir mn, geymir ll burtreiarvpn mn ok hestinn Dlcifal, sem lkr er flestum rum fyrir margra hluta sakir. Honum skaltu ra, tt vi Srkvi, ok er r sigrinn vss, ef hann ltr takast. Burtstngin ok skjldrinn munu ok halda sinni nttru. Vilhjlmi skaltu ok ekki tra, aan af ert r hans jnustu, v at hann svkr ik, ef hann getr. Muntu halda vilja eia na, en betr er hann af dgum rinn fyrr en sar, v at hann mun ik httan hafa."

Eftir at fekk Hreggvir Hrlfi gripuna ok vpnin ok sast menit af hlsi sr.

mlti Hreggvir: "at hefir mr skapat verit, at ek skal mega fara rj tma r haugi mnum, ok arf eigi aftr at byrgjast utan sasta sinn. N mun r ekki sveigra vera, er ferr heim aftr. N far vel, ok gangi r allt eftir vild ok vilja, en ef kemr a aftr Gararki, vitja mn, ef arft ltils vi."

Hvarf Hreggvir n inn hauginn, en Hrlfr tk gripuna ok varveitti, fr san fr haugnum aftr ina smu lei ok var n vi engi undr varr. Ok er hann kom r skginum, kom Vilhjlmr mti honum. Hafi hann skriit undir viarrtr ok legit ar um alla hrina. Fekk hann varla talat fyrir kulda.

Flarai hann mjk at Hrlfi ok mlti: "Aldri ykki mr ofsgum mega segja af inni frg ok giftu eiri, er okkr fylgir, ar sem n er brotinn haugrinn ok stt gull ok dgripir. S ek n at, at okkr m engi hlutr fyrir standa, en var etta mikit ver, sv at varla gat ek strt mr. ykkist ek n kominn til rahags vi systur konungs. Skaltu n f mr gripuna ok vpnin, v at ek vil sjlfr afhenda konungi."

Hrlfr mlti: "Ltit viltu vinna til frgarinnar, ok illa muntu mr launa, at ek leggi lf mitt httu fyrir ik. Tak n vi gripunum ok fr konungi, en ek mun halda ll mn or vi ik ok sanna sgu na, ttu srt makligr."

Hrlfr hafi flgit hin vpnin skginum, ok s Vilhjlmr ekki au.

Fru eir n lei sna, til ess er eir hittu konunginn. Sat hann undir drykkjuborum at kveldmlt. Vilhjlmr kvaddi konunginn ok lt mjk miliga. Allir menn hllinni uru kvea vi eira aftrkvmu.

Vilhjlmr mlti: "Vst tri ek varla, at meiri raut vera muni me llu saman, v at Hreggvir er it mesta trllmenni sakir sinnar fjlkynngi, en haugrinn torsttligr at brjta. Hefi ek tt vi Hreggvi konung alla ntt. Kom ek ar mikla mannraun, r ek ni herklunum."

Tk hann sverit ok menit, lagi bor fyrir konunginn. mlti konungr: "Sttir eru vst gripirnir, ok ykki mr n allir verri en fyrr, utan menit, at er spillt, en at hygg ek, at Hrlfr hafi stt en eigi ."

Hrlfr segir: "at segi ek yr, at ek fr eigi hauginn, ok megi r at til lkenda ra, eigi mundi ek mti mla at f, slkar smdir ea arar, ef ek tti ess kost."

Vilhjlmr mlti: "Undrar mik at, herra, at r gruni sgu mna ea frg ok hreysti minnar karlmennsku. M hr skjtt raun til gera, at vit Hrlfr reynum me okkr, ok mun hann mr fjarlgr standa, v at at er fyrst, at hann orir eigi mannsbl at sj, ok ek fr Hreggviar haug, skyldi hann festi haldit hafa, ok hann heyri dunur ok str hgg hauginn, var hann sv hrddr, at hann rann fr festinni. Var at eitt mn hjlp, at ek hafi borit festarendann um stran stein, ok las ek mik upp r hauginum me handafli."

Konungr svarar: "Vel tri ek, Hrlfr, orum hans, en eigi mundi gripirnir h komnir, ef eir hefi eigi hauginn sttir verit."

Lt n konungr geyma vpnin mjk vandliga ok hugi, at eigi skyldi Srkvi at meini vera.

Sv er sagt, at eina nott hvarf hjrtrinn burt, sv at eir uru eigi varir vi, er geyma skyldu. tti konungi at mestr skai. Var hans leitat nr ok fjarri fannst hann eigi. ttist Hrlfr vita, at lfkonan mundi hafa stt hann. Vilhjlmr lt n vel yfir sr ok gek jafnan til tals vi konungssystur, ok fru vel rur me eim. Spari hann ekki at skjala margt af sr um alla hluti. Lei n sv vetrinn fram um jl, at ekki bar til tenda.


17. Fr hernai Sta

Menelaus er konungr nefndr. Hann r fyrir Tattararki. Hann var rkr konungr ok mikill fyrir sr. Tattararki er eitt kallat mest ok gullaugast Austrrki. ar eru menn strir ok sterkir ok harir til bardaga. Undir Menelaus konung lgu margir konungar ok mikils httar menn.

Sv er sagt, at milli Gararkis ok Tattararkis liggr ey ein, er Heinsey heitir. Hn er eitt jarlsrki. at er frra manna sgn, at Heinn konungr Hjarrandason tki fyrst land vi ey, er hann sigldi til Danmerkr af Indalandi, ok aan tk eyin af honum nafn san. Um essa ey strddi jafnan Tattarakonungr ok Garakonungr, ok l hn undir Tattarakrnu. Eirekr konungr hafi herjat um ey essa, r hann kom Gararki, ok gert ar mikit hervirki.

Menelaus konungr hafi sett ann mann yfir eyna, er Sti ht. Hann var ar ttar at murkyni, en furkyni Hlmgararki. Sti var eigi landi, er Eirekr konungr kom ar. Hann var it mesta trllmenni fyrir sakir afls ok vaxtar. Yfirlit hans var eftir nafni hans. Hann herjai va ok hafi jafnan sigr. Sti tti fstru gamla ok fjlkunniga. Hn hafi gert honum laug , er hann bitu eigi jrn san. Gekk hann v hlfarlauss orrostum. Hn hafi ok sagt honum, at essu hausti vri honum vnst til hefnda vi Eirek konung ok n vri engir kappar hans heima landinu. En er Sti vissi at, fr hann til Menelauss konungs ok fekk mikinn styrk af honum, helt san til Gararkis. Hann hafi margar sundir hermanna. S mar var me Sta, er Norri ht. Hann var mikill ok sterkr ok bar jafnan merki hans ok var inn mesti kappi.

En er Eirekr konungr frtti, at Sti var vi land konminn me mikinn her, ltr hann herr upp skera alla vega fr sr ok bau til sn koma hverjum, er mtti, ok safnaist til hans mikit fjmenni.

Eirekr konungr kallai Vilhjlm til sn ok mlti: "N hefir u unnit tv hluti, er ek hefi fyrir ik lagt, ok veit ek eigi, hvrt hefir at gert. N skaltu vinna inn rija hlut, sv at ek s nr staddr, at drepa Sta berserk. Mun ek eigi mti mla, at eigir systur mna, ef vinnr etta vel af hendi. Skal ek halda allan skildaga vi ik, sem vit hfum r talat."

Vilhjlmr segir: "ess er ek binn, at ganga mti Sta. ykki mr n gott, at r megi n sj, hverr afreksmar ek er. Ok skulu r velja mr ll in bestu vpn ok sterkasta hest, sem r eigi, v at ek mun mjk reyna hans, r essi orrosta lkst."

Var sv gert sem Vilhjlmr ba. Hrlfr fr me honum ok gekk eftir vanda snum. Fr konungr me herinn, til ess er hann fann Sta. Vru ar slttir vellir ok ykkr skgr rum megin. Bjuggust n hvrirtveggju til orrostu, ok var ar mikill herr saman kominn. Var ar lragangr mikill, ok sigu saman fylkingar, ok ptu hvrrtveggi herp.


18. Hrlfr vann Sta

Eirekr konungr var miju brjsti fylkingar sinnar ok gekk ar vel fram ndverri orrostunni. Sti fylkti ok mti honum. Var ar in harasta orrosta, ok gengu hvrirtveggju vel fram. En egar orrostan tkst, rei Vilhjlmr t skginn rjr eitt.

Hrlfr mlti: "N er r, Vilhjlnir, at ra fram ok vinna til meyjarinnar ok drepa Sta."

Vilhjlmr segir: "Veri mr at til konu ok rkis, sem auit verr, en at vinn ek til engra hluta at voga mnu lfi slka orrostu, ea hvat skal mr jungfr ea rki, ef ek missi lfit? Er r miklu nr at frelsa mik r nau ok rldmi. Tak n vpn mn ok hest, r fram ok drep Sta, ella muntu mr jona vera um na daga."

Hrlfr tk hestinn ok vpnin Vilhjlms ok rei til bardagans. Orrostan var mjk mannsk ok hallaist mjk Eirek konung, v at eir Tattararnir gengu hart fram. Sti ok Norri ruddust um fast, ok hrkk undan allt. Sti hafi atgeir at vega me ok geri mist hann hj ea lagi. Norri hafi sver gott, ok gekk hart fram. Eirekr konungr hafi stt me miklu kappi mijan her Sta, ar til er Norri kom mti honum ok margir Tattarar. eir sottu fast at konungi. Fell mjk li hans, sv at hann var nauliga staddr milli sinna vina. Hrlfr rei n fram me vpnum Vilhjlms sv hart, at fylking Sta hrkk fyrir honum, hj ok lagi til beggja handa ok felldi margan mann, ar til hann kom mti Eireki konungi. Hrlfr drap ar meir en rj tugi manna.

En er Sti sr at, eirir honum strilla ok sneri angat, sem Hrlfr var, ok lagi til hans me atgeirnum. Hann kom skildi fyrir sik ok lagi mti fyrir brjst Sta, ok beit ekki en brotnai spjtit falnum. Sti hj tveim hndum til Hrlfs. Hggit kom mijan skjldinn, ok ar sundr, ok hestinn fyrir framan bguna, sv at jru nam staar. Var Hrlfr fti mjk mr, v at hann hafi kafliga barist r um daginn. Eirekr konungr barist vi Norra. Var eira atgangr harr. Hrlfr hj hfu af hesti Sta. Vru eir bir gangandi. Sti hj til Hrlfs, en hann veik sr undan, ok skk atgeirrinn jrina allt upp at hndum honum. Hrlfr hj me bum hndum xl Sta, sv at sverit gekk sundr fyrir framan hjltin. Hrlfr var reir mjk ok hljp at Sta ok setti gaddhjaltit hfu honum, sv at st heilanum, en vi v gat hann eigi gert. Fell Sti ar til jarar ok var egar daur. Eirekr konungr hafi drepit Norra. Brast fltti lii Tattara, ok rann hverr til sem mest mtti. Eirekr konungr rak flttann ok hans menn ok drpu hvern, er eir nu. Fengu eir ar mikit herfang gulli ok silfri, vpnum, klum ok rum drgripum.

Hrlfr vildi eigi reka flttann. Tk hann sr hest ok hljp bak ok rei t skginn til Vilhjlms ok segir honum, hversu farit hafi B Hrlfr hann taka hest enna ok vpn sn, - "lt n at ollu hraustliga ok flt n brullaupsgerinni."

Vilhjlmr mlti: "Vel hfum vit fram gengit, ok er mikils vert um r mn ok vitsmuni, hversu mikit ek get til leiar komit, ok mun ek frgarmar vera."

Hrlfr brosti at orum hans ok sagi, at honum tti hann ltit gott vinna til frgarinnar. Vilhjlmr stgr n hestinn ok rr me llum snum herklum til Gyu, konungs systur, ok segir mikit af sinni framgngu ok hreystiverkum. Eirekr konungr var heim kominn ok genginn til drykkju hll sna.

Vilhjlmr gekk fyrir konung ok kvaddi hann ok mlti: "Nrri var yr n farit dag, herra, r ek hjlpai yr. urfi r n eigi at geta til, hverr ek er ea hvat ek f gert, v at mr er ekki mttugt."

Konungr segir: "at hygg ek, Vilhjlmr, at n vri vpnin ok herklin, en Hrlfs hendrnar."

Hrlfr segir: "at hygg ek, at gjarna vildi ek eiga systur na ok mega kenna mr at rttu hreystiverk Vilhjlms, en at kemr mr skammt fram at ljga eim smdum mik, er ek vinn ekki til ok ek er eigi til borinn."

Vilhjlmr mlti: "Undarligt mun at ykkja, herra, eim mnnum, sem til spyrja, at r vili mna frg ok hreystiverk fordjarfa, ea ykkir yr meiri smdarauki, at einn drengr af kotkarlatt hafi unnit etta ok eignist systur yra, slkr sem Hrlfr er, v at sniligr mun hann ykkja til gs hfingja, flki at ra ea fremd at vinna? En ek er jarl at nafnbt ok jarls sonr, kominn af sjlfri konungattinni, frr sndar ok fullhugi inn mesti ok at llum hlutum gtr, at er tgnum mnnum berr at hafa. N ef er vili eigi festar ea brullaupsger fram lta eftir skildgum, skal ek burtu vera ok bera inn vanheir hvert land, at r hafi nst mr ok rofit or yar ok tr. Var at talat mnu landi, at hver konungsdttir vri fullsmd af mnu gjafori."

Eirekr konungr mlti: "Eigi skal at frttast, at ek nist r, ok mun ek halda allan minn skildaga, en at undra ek, at Hrlfr gengr aldri r hug mr, um mefer ok athfi ykkart, v at eigi ykki mr at at tilskipuu vera."

Skildu eir n talit, en konungr lt n vi brullaupi bast, ok var ar stt veisla virulig. At eiri veislu gekk Vilhjlmr at eiga Gyu, systur Eireks konungs, ok hafi hn ar engi mtmli. Fekk Vilhjlmr marga menn til jnustu, ok lt hann nu mikit yfir sr.


19. Hrlfr sagi upp jnustunni

at var einn morgun snemma, at Hrlfr gekk skemmu , er Vilhjlmr svaf , gekk at snginni ok mlti: "N er sv komit, Vilhjlmr, at ert orinn konungs mgr, en ek hefi jnat r allan tma. Segi ek r n upp mna jnustu ok lausan allan okkarn skilmla. Mttu n vel lta lka r, at vit skiljum sv bnir. Viri ek meir til ess drengskap minn en na tilger."

Gekk Hrlfr san burt, en Vilhjlmr var mjk hvimsa vi. Gya spyrr, hv Hrlfr fri burt sv skjtt ea fyrir hverja sk hann fri vlkum orum um.

Vilhjlmr segir: "at er hans nttra, at hann vill hvergi vera sama sta meira en mnu ea tv, ef hann ri, en ek hefi lengi haldit honum hrddum. N er at til rautar, at s hefir verr, er hans jnustu hefir, vi at honum er allt illa gefit. Er hann bi jfr ok illmenni, en eigi veit ek, hvrt ek nenni at lta drepa hann hr kunnu landi, en mun hann skjtt birta, hverr mar hann er, ok mun hann eim illa launa, er best gerir til hans."

Skildu au n talit. Lei veislan vel fram.

Sv er sagt, at li at, er undan komst af her Sta, sigldi heim Tattararki, ok hfu fengit mikinn mannskaa. tti Menelaus konungi eira fer ill orin, ok var sv bit at vera.

Snemma um vrit kmu eir Srkvir ok Brynjlfr af Jtunheimum ok fru Eireki konungi marga fsna gripi. Hfu eir Grmr tt margar orrostur ok fengit jafnan sigr. Hrlfr var me konungs hir, ok var ftt me eim llum Srkvi, Brynjlfi ok Vilhjlmi. En vel kom Hrlfr sr vi sessunaut sinn, v at hann gaf jafnan silfr bar hendr, en engum geri hann gott, mean hann var hj Vilhjlmi. Sv var n inn rii vetr, er konungsdottir tti at f mann til burtreiar vi Srkvi, ok hugsai Eirekr konungr n til sn ok tti sem konungsdttir mundi engan mann f.


20. Ingigerr kaus Hrlf

Litlu sar kmu sendimenn konungsdttur til Eireks konungs me eim erendum, at hn beiddi, at hann lti ing stefna fjlmennt mjk, ok v ingi vildi hun kjsa mann til burtreiar vi Srkvi, en af hn fengi engan ann, er til ess vildi vera, vill hn ganga me konungi, eftir v sem fyrr vru skildagar ok sttir eira milli. Vi eiri orsending var konungur mjk lttbrnn ok tti n jungfrin sr hendi. Lt hann n ing kvea ok boa angat mg ok margmenni af borgum ok kastlum ok r nlgum heruum, sv ok it sama konungsdttir af snu rki bau til sn mannvali v er rskvast var innanlands. Kom ar ok margr boinn, v at mrgum var forvitni , hversu til mundi ganga. Vru allir landsmenn hugsjkir fyrir hennar hnd.

ingit var sett skammt fr kastala Ingigerar konungsdttur. Eirekr konungr kom til ingsins me miklu fjlmenni. Var ar me honum Srkvir ok Brynjlfr ok Vilhjlmr, mgr hans, ok ltu allir mikit yfir sr. Hrlfr var ok ar fr ok hafi me sr vpnin Hreggviarnaut, ok tti ltils um hann vert. Var ar n saman komit mikit fjlmenni. Sv var skipat mnnum inginu, at rair vru settar hringa ok eitt hli , er gang mtti milli. Vilhjlnir sat it nsta konunginum, Srkvir ok Brynjlfr t fr, en arir vildarmenn stu sr. Hrlfr sat utarliga ysta hringnum ok mjk lgt.

At sv skipuu gengr Ingigerr konungsdttir ingit sv fgr ok lystilig, at eigi mtti ofsgum segja af hennar vnleik. Horfu allir menn hana nema Hrlfr. Hann leit eigl til hennar ok dr nir httinn fyrir andlitit. Konungsdttir gekk fyrir hvern mann ok leit augu eim. Gekk hn sv annan hring ofan, en annan fram. At lyktum kom hn ar, er Hrlfr sat, ok reif hnd honum, en hann sat sem r.

Hn hnykkir upp kpuhettinum ok mlti: "Eigi er hr gott val monnum, en enna ks ek til burtreiar fyrir mik mti Srkvi, ok skal sj mar me mr fara, ef hann vill."

Hrlfr segir: "Allheimskliga kss vlr at ek kann eigi at ra einn saman, sv at ek falli eigi ofan. Er ek ok hrddr, egar menn glast mik."

Konungsdttir segir:"Aldri s ek ik fyrr, en skaltu eigi undan ganga, ef ek m ra."

Eirekr konungr mlti: "at huga ek, jungfr, at r skyldu mann kjsa innlenskan, en eigi r rum rkjum. Er Hrlfr sveinn Vilhjlms ok minn mann. Skal hann vi frjls af essu."

Hrlfr segir: "Einkis manns sveinn er ek hr landi. Skal ek ok at vsu veita konungsdttur ina fyrstu bn, er hn bir, ef hn ykkist nokkut frjlsari eftir en r."

Stendr Hrlfr upp san ok gengr me konungsdttur ok allir hennar menn heim kastalann. Setr hn Hrlf hsti ok veitir honum allan prs ok glei.

Eirekr konungr fr annan kastala af inginu ok var mjk ktr. Flestir menn undruust, at konungsdttir kjri enna mann, er sigrstrangligastr var. Iraist konungr mjk, er hann hafi jtat essu konungsdttur, ok ba Srkvi n duga eftir megni ok spara engi sn konstr, er hann mtti frammi hafa, - "hefir mr jafnan sagt ungt hugr um enna mann. Skaltu n ok vel geyma herklin Hreggviarnauta, at eigi mergi oss at meina."

Hrlfr var n kastalanum hj konungsdttur gum fagnai ok segir hann henni sitt erendi jarlsins vegna, en hn segist at gerla r vita mundu ok v ra, - "at ek fara me r burt hean, en tti mr makligastr mn at njta, ef frelsair mik af vina valdi." Skildu au at sv mltu.

Um morgun var Hrlfr snemma ftum ok fr herklin Hreggviarnauta, en gyri sik me sverinu ga. Konungsdttir fekk honum burtstngina ok skjldinn, er fair hennar hafi tt. Ba hn hann til ganga ok taka hestinn Dlcifal. Var hann rekinn sterkar grindr me mrgum hrossum. Beit hann ok bari ok drap mrg hrossin. Hrlfr gekk at grindunum ok drap stnginni skjldinn. Dlcifal gekk at Hrlfi, en sv sng i stnginni ok skilidnum, at llum tti undr , er hj vru. Hrlfr tk n hestinn ok lagi sulinn ok hljp upp fimliga me llum snum herklum, en Dlcifal sprang af sta ok stkk t yfir grindrnar, sv at hann kom hvergi nrri, ok san fram vllinn. N var Srkvir ok kominn til leikvallar ok konungr me honum, Vilhjlmr ok Brynjlfr ok mikill mgr manns.


21. Burtrei Hrlfs ok Srkvis

Skikkar n hvrr sinni burtstng til lags, ok rr hvrr mti rum sem hestarnir kunna harast. Leggr hvrr til annars me miklu afli. Spjt Srkvis kom skjld Hrlfs ok renndi t af, en Hrlfr stakk hjlminum af Srkvi. tti hann rijung skeis eftir, er Hrlfr var af. Dlcifal vill eigi staar gefa ok snr aftr mti, ok hefir Srkvir eigi af riit fjrung, r en eir mtast. Leggr enn hvrr til annars, ok fr sem fyrr, at Srkvir vann ekki , en hann missti skjldinn. eir ra at rija sinn. Ferr Dlcifal sem fugl flygi, ar til eir mttust. Hrlfr leggr til Srkvis, sv at festi brynjunni, ok vegr hann upp r slinum ok hleypir me hann um vllinn, ar til hann steypir honum at hfinu einn flan pytt, sv at Srkvir gekk r hlslinum. St Dlcifal kyrr, sem hann vri grafinn nir. Var n konungsdttir mjk fegin ok allr landslr.

En er Eirekr konungr sr etta, verr hann kafliga reir ok ba alla sna menn sl hring um Hrlf ok drepa hann sem skjtast ok kva hann sar verr gera mundu, ef hann yri n lauss. Var n sv gert sem konungrinn mlti, at stt var at Hrlfi llum megin. En er Dlcifal sr at, rss hann upp rugr ok lamdi me framftunum ok beit me tnnunum marga menn til bana. Augu hans sndust sem blsegar, en eldr otti brenna r nsum honum ok munni. Fr hann sv hlaupandi, at hann braut menn undir sik. Hrlfr sat ok eigi kyrr baki. Reyndi hann n sverit Hreggviarnaut. Hann hj ok lagi til beggja handa bi menn ok hesta. Var hverjum vss dauinn, er fyrir honum var. Stkk n allt undan. Hrlfr rei ar at, er konungr var fyrir, en hann hafi hlaupi undan. Drap Hrlfr meir en hundra manna, r hann komst skg, ok var mr, en ekki srr. ttist n Eirekr konungr hafa fengit mikinn mannskaa ok fr heim kastala sinn um kveldit mjk glar.

etta sama kveld geri konungsdttr sik bla vi menn sna ok veitti eim kappsamliga. Hn geri allar snar skemmumeyjar sv drukknar, at r fellu sofnar nir, en er skammt var af ntt, kom Hrlfr kastalann ok hitti konungsdttur ok ba hana bna me sr at fara. Hn segir sr ekki at vanbnu. Hrlfr hafi me sr tv kistla stra, ok vru drgripir konungsdttur. Stga au san Dlcifal ok riu lei sna. Eigi er at greint hvar au fara ea hversu lengi au vru leiinni, en meir fru au um ntr en um daga.


22. Heitstrenging Vilhjlms

N er at segja fr Eireki konungi, at hann vaknar um morguninn ok ba menn herklast ok leita eftir Hrlfi. Var n sv gert, ok leituu hans rj daga ok fundu hann eigi. Lt konungr leita til kastalans konungsdttur, ok var hn aan burtu, sv at engi mar vissi, hvat af henni var orit. Fekk n konunginum mikils tta allt saman, ok var mjk reir.

Hann mlti til Vilhjlms: "at s ek, at hefir logit allt at mr, bi fr r ok Hrlfi. M n sj, at hann er allr annarr mar en hefir sagt. S ek, at Hrlfr hefir hauginn farit, en eigi . Hefir hann fengit in gu herklin, en ek au, er engu eru nt. Mtti at honum sj, at hann var strra manna, en ert dlauss svikari, ragr hverja taug. Hefir vitat alla hans fyrirtlan ok orat eigi at segja mr. Hygg ek ik at heldr eiga rki ea ara ga hluti, at ek tla ik rlborinn orpara allar ttir. Vrir makligr, at ek lti hengja ik glga fyrir at fals ok svik, er hefir mr gert ok minni systur, ok mun s daui fyrir r liggja, at hann komi n eigi fram."

Vi essi or konungsins var Vilhjlmr hrddr mjk ok mlti.: "Ek skal at enn skjtt birta, hverr mar ek er. Stg ek stokk ok strengi ek ess heit, at ek skal eigi fyrr koma sng hj Gyu, systur inni, fyrr en ek hefi Hrlf af lfi tekit ok frt yr hfu hans ok jungfrna. Skal ek hr einkis manns styrk til hafa n fylgi."

Tk n Vilhjlmr vpn sn ok hest ok rei burt sem hvatligast ok eftir Hrlfi, en Eirekr konungr sat eftir Gararki, ok tti n illa at fara.


23. Fr Mndli ok brgum hans

N vkr sgunni aftr Danmrk til orgns jarls ok hans manna, ok v sama hausti, er Hrlfr fr til Gararkis, fr jarl um rki sitt at veislum, sem sir hans var til.

Einn dag gekk mar kunnigr fyrir jarlinn ok nefndist Mndull Pattason ok sagist farit hafa va um tlnd ok lst fr mrgu segja kunna ok mikla frg unnit hafa. Hann var lgr vxt ok mjk rivaxinn, frr at yfirlitum; utaneygr var hann mjk. Jarl tk vel vi essum manni ok ba hann me sr dveljast. at ekktist hann. Skemmti hann jarlinum oftliga ok sagi fr mrgu frliga. ar kom, at jarlinn tk hann mikla krleika, at hann kallai hann at hverju mli, ok var Mndull tali vi hann ntr ok daga, sv at jarl gleymdi ar fyrir sinni rkisstjrn.

Einn tma sem oftar er Bjrn rgjafi fyrir orgn jarli ok vtai hann fyrir at, er hann geri kunnigan mann sinn tryggamann, ok at tal tki sv r hfi at ganga, at hann gi eigi sns rkis ar fyrir. Jarlinn reiist orum Bjarnar ok sagist gera mundu sem hann hafi enkt, hvat er Bjrn sagi. Mndull heyrir or Bjarnar ok gaf sr ekki at. Bjrn talai hr um enn mrgum

Bjrn tti hs borginni nr jarls herbergi, en annan gar utan borgar, sem fyrr var sagt. Einn dag kom Mndull sv herbergi Bjarnar, at hann var eigi heima ok engi mar annarr nema Ingibjrg, kona hans. Hann lk vi hana mjk blliga, en hn tk v vel. ar kom, at hann leitai vi hana samfara ok fr ar um mrgum fgrum orum. Hann bau henni af sr at iggja marga ga gripi, en lastai Bjrn hverju ori ok kva hann ekki at manni vera. Ingibjrg reiddist essu mjk ok svarai honum hiliga ok sagist aldri me honum ganga skyldu. Mndull tk knnu ok br undan yfirhfn sinni ok ba hana drekka sttarbikar eira, en hn sl hendinni nean undir kerit ok upp andlit honum.

Hann reiddist vi etta ok mlti: "Eigi skulum vr fyrr skilja, ok Bjrn, bndi inn, en ek hefi launat ykkr v, sem it eru maklig, fyrir svviring, er it hafi mr gert, bi me or ok verk."

Gekk hann san burt ok fyrir orgn jarl ok mlti: "at vilda ek, herra, at r sndu yvart ltillti ok gi af mr belti eitt, er ek tk arf eftir fur minn." Hann leggr at bor fyrir jarlinn. at var allt me gulli gert ok gimsteinum sett. Eigi ttist jarl betra grip st hafa. Jarl akkai honum ok sagist eigi vlka gjf egit hafa af tgnum manni. Var Mndull ar um vetrinn smum krleikum, en ftt var Stefni til hans ok Birni. Jarl hafi mikla virkt beltinu ok sndi at vinum snum jafnan, er hann hafi veislur.

Ingibjrg, kona Bjarnar, tk krankleika nokkurn undarligan um vetrinn. Hn gerist ll bl sem hel, en sinnai um engan hlut, sem hn vri vitstola. Var Birni mikil raun at essu, v at hann unni henni mikit.

at bar til um vrit at veislu einni, at beltit Mndulsnautr hvarf burt fr jarli. Var ess va leitat ok fannst eigi. tti jarli at mikill skai ok lt mjk grund at gefa um eftirleitina, ok fannst at eigi. Jarl spuri Mndul, hvat hann hugi af orit ea hversu eftir skyldi leita.

Mndull segir: "Vant er mr at kvea mann, hverr tekit hefir, tt ek ykkist nrri geta munu, en at er lkara, at s hafi fleira fr yr stolit en essu einu, er beltit hefir tekit. Mun at rkr mar gert hafa, s er jafnan hefir yarn heir fundat. N er at mitt r, at r lti rannskn uppi hafa, er alla varir minnst, ok lt engan undan ganga, tt framr s, en eigi mun s sjlfkrafi sna hirslu uppi lta, er tekit hefir, en hverr, sem at hefir gert, m at rttu glga hanga."

Jarli ykkir etta gott r ok segir sv vera skyldu. Ltr hann n saman kalla alla sina hir ok segir eim, at hann vill rannsaka hvers manns hirslu, fyrst Stefnis, sonar sns, ok Bjarnar rgjafa, sv at arir menn mtti v betr vi una. eir ltust ess bnir. Var n sv gert, at Stefnir sndi fyrst snar fhirslur, ok fannst ar ekki. San var hj Birni leitat ok llum, er vru borginni, ok kunni at eigi at finnast.

mlti Mndull: "Eiga mun Bjrn fleiri hirslur en hr at eins stanum, ok hefir ar eigi leitat verit."

Stefnir sagi: "Vst Bjrn utan borgar. Ek tri ok eigi angat leita mega."

Jarl segir angat fara skyldu, ok sv geru eir. Lt Bjrn uppi rannskn sem fyrr. Mndull gengr at fornri kistu einni ok spyrr, hvat ar er . Bjrn segir ar vera fornan skipsaum. Jarl ba upp lka. Bjrn leitai at lyklinum ok fann ekki. Jarl gekk at, braut upp ok bar upp at, er var, en neanverum botninum l beltit. Allir menn undruu etta, en Bjrn mest, v at hann vissi sik saklausan af essu.

Jarl var n reir mjk ok ba Bjrn hndum taka, - "ek skal," segir hann, "hengja ik hsta glga, egar er morginn kemr, v at etta hefir hann fyrri gert, at n at eins s vst orit."

Var n Bjrn tekinn ok bundinn sterkliga, v at engi ori mti at mla, at hann tti makligr essa. Bjrn bau skrslur fyrir sik, sem landssir er til, en jarl vildi at ekki heyra. Stefnir fekk at af fur snum, at hann lifi sjau ntr, ef at fyndist nokkut , at honum vri til hjlpar, ok skyldi hann vera varhaldi Mnduls ok eigi borgina heim koma. Margir hrmuu etta, v at Bjrn var mjk vinsll. Fr jarl n heim stainn me mnnum snum, ok gengu undir drykkjubor. En egar hirin hafi kennt fyrsta rtt ok drukkit fyrsta bikar, var llum horfin vintta vi Bjrn, ok tti llum sem hann mundi sannr at sk.

Mndull var n gari Bjarnar ok rak burtu alla hans heimamenn. Hann tk Ingibjrgu ok lagi sng hj sr hverja ntt, Birni sjanda, ok hafi hn allt bllti vi hann, en mundi ekki til Bjarnar, bnda sins. tti nu Birni ungliga at fara, ok la nu sv essar sjau ntr, sem fr var sagt.

Vkr n aftr sgunni angat, er fyrr var fr horfit, v at eigi verr af tveimr hlutum sagt senn, tt bir hafi jafnfram orit.


24. Vilhjmlr sveik Hrlf ru sinni

N er fr v at segja, at au fru r Gararki Hrlfr ok konungsdttir, at einn dag sj au, hvar einn mar rr eftir eim. Hann er lnklum einum ok gyrr sveri. Hann dregr skjtt eftir eim. Kennir Hrlfr, at ar er Vilhjlmr kominn, en egar hann sr Hrlf, fellr hann til fta honum ok bir sr lknar marga vegu, - "hefi ek hart af fengit, san vit skildum," segir Vilhjlmr, "v at konungr lt setja mik myrkvastofu ok vildi lta drepa mik. Komst ek burt me rum bi frosinn ok hungrar. Er ek n kominn na miskunn Hrlfr minn, hvat sem vilt af mr gera. Vilda ek aldri gert hafa er r mtti mislka, ok alla daga vera r hollr ok trr hean fr, ef ltr mik n lifa ok fylgja r aftr til Danmerkr."

Hrlfi fekkst hugar vi hrmungarlti Vilhjlms ok segist eigi nenna at drepa hann, at hann vri ess makligr. Konungsdttir kva v misrit vera mundu, - "v at hann hefir illt yfirbrag, ok illa mun hann reynast."

Vilhjlmr fr n me eim ok geri sik mjk jnustumjkan, en aldri var honum htt at koma nrri Dldfal, v at hann beit Vilhjlm ok bari, ef hann ni.

Fru au til ess, er ein daglei var eftir til orgns jarls. Hfu au tekit sr nttsta undir skgi einum ok skutu sr laufskla um kveldit. Lgu au Hrlfr ok konungsdttir bi saman hverja ntt ok nakit sver milli eira. Vilhjlmr stakk Hrlfi svefnorn um nttina, en um morgin st hann upp snemma ok tk hestinn Dlcifal ok lagi sul hann, ok etta eitt vildi hann at Vilhjlmi iggja. Hrlfr l herklum snum ok utan yfir Vfreyjunaut. Ingigerr st upp. Hn kni Hrlf ok fekk eigi vakit hann, hvern veg sem hn fr at. Gengr hn r sklanum ok grtr. Vilhjlmr sr at ok spyrr, hvrt henni gtist ltt at hvlbrgunum.

Hn segir: "Allt m mr vel vi hann lka, en sv sefr hann fast, at ek f ekki vakit hann."

"Ek skal vekja hann," segir Vilhjlmr.

Gengr hann at ok ryr sundr sklanum. San hj hann ba fturna undan Hrlfi ok stakk eim milli kla sr. Hrlfr svaf sem r. Konungsdttir spyrr, hva brysti.

"Lfstundir Hrlfs," sagi Vilhjlmr.

Konungsdttir segir: "Njt allra manna verst lfs ok handa, ok var etta it mesta happaverk unnit. Muntu illa ills ba."

Vilhjlmr mlti: "Tveir eru kostir gervir, taktu hvrn, er r ykkir vildari, ok er s annarr, at skalt fara me mr til orgns jarls ok sanna at, er ek segi, v at ek hygg mr ltit til smdar at fara aftr Gararki. Hinn er annarr kostr, at ek drep ik, sem ert komin."

Hn hugsar at kjsa sr eigi daua, mean hn kost at lifa, en ykkir fyrir Vilhjlmi einskis ills rvnt. Segir hn , at hn mun honum fylgja ok eigi mti mla v, er hann segir, ef hann geri henni engan vanheir snum orum. Var hn hr ei at vinna. Vilhjlmr vildi taka Dlcifal, en ess var engi kostr, v at hann beit ok bari alla vega, sv at hann mtti honum hvergi nrri koma, ok eigi mtti hann at Hrlfi ganga fyrir hestinum. Mtti hann ekki me sverit fara fyrir unga sakir. L Hrlfr n ar eftir, en au fru leiar sinnar. tti konungsdttur n ungt at fara ok mikit vi Hrlf at skilja, sv ltt sem hann var staddr.

Er eigi fr eira fer fyrr sagt en au kmu til orgns jarls. Gengr hann mti konungsdttur me allri vegsemd ok blu. Hann spuri, hvat manna hann vri.

Hann svarar: "Ek er einn bndason af gri tt hr Danmrk ok kom ek fer me Hrlfi, er hann fr til Gararkis. Hfum vit ar unnit margar rautir, ok at seinustu vann hann Srkvi, kappa Eireks konungs, ok drap hann. at oldi konungrinn eigi ok lt taka Hrlf ok drepa. Eru hr ftr hans, er ek hefi me mr til snis. Ni ek san konungsdttur, ok fri ek hana hingat. Hefi ek lagt mik margan lfshska fyrir yra skuld ok bir vit Hrlfr. Var ok engi honum hraustari, v at hann gafst aldri upp, fyrr en hann missti ba fturna. ykkjumst ek n kominn til rahags vi ru, dttur yra. Er yr smnarlaust at eiga mik fyrir mg fyrir ttar ok mannskapar sakir. arf v eigi at fresta, at n s bi saman brullaupin."

Flestum tti saga Vilhjlms sannlig, ok hrmuu allir daua Hrlfs, mest jarl ok Stefnir, sonr hans. Ingigerr grt mjk. Jarl blkai hana ok spuri, hvrt Vilhjlmr hefi honum satt sagt.

Hn sagi: "Eigi mun Vilhjlmr meira at yr ljga en rum, en ess vil ek yr bija, at r fresti mnu brullaupunum. Kann ar margt til at koma, at yr ykkir eigi sv mega vera."

ru fell ok ltt til Vilhjlms ok beiddi ess sama. En er Vilhjlmr heyri etta, kjaftai hann: "Lti r eigi brullaupum frest, hvat sem r segja, v at kvenna skaplyndi er merkiligt."

Stefnir sagi: "Vel stendr, at konungsdttir ri essu, ok eru etta eigi lng frest."

Vilhjlmr segir: "hfingliga er at sagt at lta konur ra fyrir sr tlun sinni ea son sinn, ef au ra verr."

Stefnir reiddist vi or hans ok sagi r skyldu ra, en eigi Vilhjlmr, - "ella skal ek missa lfit."

Vilhjlmr segir at skaalaust, at hann vri drepinn. Jarl ba eim etta eigi at grein vera, - "en mun Stefnir ra v, er hann vill til hlutast, en , Vilhjlmr, munt n rahag vi dttur mna, v at hefir vel til unnit."

Stefnir tk hnd Ingigerar ok leiddi hana til skemmu systur sinnar, lsti san ok geymdi sjlfr lykkilinn. at er sgn manna, at Ingigerr konungsdttir hafi geymt fturna ok borit hj au grs, er ekki mtti deyja. Lkai Vilhjlmi illa vi Stefni ok var at hafa sv bit.


25. Mndull grddi Hrlf

N er ar til mls at taka, er Hrlfr er. Hannn l til kvelds sem daur, v at svefnorninn l hfi honum. Hafi Vilhjlmr hann ekki burt tekit. Dlcifal st me sli ok beisli ar yfir honum, til ess er han gekk at Hrlfi ok velti honum me hfinu um vllinn. Fell burtu svefnorninn. Hrlfr vaknar vi at, at undan vru bir ftrnir, horfinn sklinn, en Vilhjlmr burt ok konungsdttir. ar l sverit Hreggviarnautr. Hrlfi tti n mjk harkast um, en hreyfir hann sik ok tekr lfsteinana ok skefr stfana. Tk skjtt svia r srunum. Hrlfr skrei at hestinum, en hann lagist nir. Fekk Hrlfr velt sr sulinn. Sto Dlcifal upp. Rei Hrlfr til ess, er hann kom til bjar Bjarnar, vinar sns, v at hann vildi eigi ra til borgarinnar, en tti langt til kastala sns. Dlcifal lagist, egar hann kom garinn. Tk Hrlfr beisl af honum, en skrei inn hsin. tti honum ar auigt mjk.

Hrlfr fr eldaskla ok kastar ser nir i stit, ar er skuggi bar , ok l ar um stund. Hann sr , hvar kona gengr ok hefir eld meferar. essi kona var bl at yfirlit sem kli ok mjk blgin. Hn kveykti eld. Litlu sar kemr inn mar skarlatsbnai ok skarband um enni af gulli gert. Hann var lgvaxinn ok midigr. Hann leiddi mann einn eftir sr, ok var bundinn at hndum ok ftum. ar kennir hann Bjrn, vin sinn, ok ykkir hann harliga leikinn. Hann leggr Bjrn nir, en sest nir vi eldinn ok setr konuna hj sr ok kyssti hana.

Bjrn mlti: "Illa gerir , Mndull, er hefir svikit konu mina, en forlogit mik vi jarl, sv at hann ltr hengja mik riggja ntta fresti fyrir enga sk. Mundi eigi sv fara, ef Hrlfr Sturlaugsson vri innan lands. Mun hann ok mn hefna, ef honum verr aftrkvmu auit."

Mndull svarar: "Aldri mun hann r hjlpa n n hefna hean r. M ek at af honum segja r, at undan honum eru bir ftrnir ok daur at eins. Mun hann aldri lfs aftr koma."

Hrlfr frist n stfana upp stinu ok tekr baum hndum uni hls Mduls ok mlti: "at skaltu vita, at enn lifa hendr Hrlfs, at fturnir s farnir," kippir honum nir undir sik, sv at kvrar nir honum.

Hann mlti : "Ger sv vel, Hrlfr, at drep mik eigi. Skal ek ik heilan gera, v at ek au smyrsl, er engi eru slk Norrlndum. Hefi ek sv mikil konstr til lknisdms, at ek m allt heilt vinna, at lfs er vn, innan riggja ntta. Ek vil r ok kunngera, at ek er dvergr jru byggjandi, ok dvergsnttru hefi ek kynstrum til lknidms ok hagleik. Fr ek ess erendis hingat, at ek tlai at heilla ru jarlsdttur ea Ingibjrgu ok hafa r burtu me mr. En fyrir v at Bjrn s gerst, hverr ek var, vildi ek sv fyrir koma honum, at ek tk beltit ok lt ek kistu hans, en ek tk burt lykkilinn, at hann tti v lkligri til, at hann hefi stolit, sem hann vri tregari til kistunni upp at lka. Hefi ek snit allra manna vinttu vi Bjrn. N vil ek gjarna allt til lfs mr vinna, at er kannt beia, v at minn lfgjafa skal ek aldri svkja."

mlti Hrlfr: "at mun ek voga at gefa r lf, en fyrst skaltu Ingibjrgu lkna ok leysa Bjrn."

Lt hann Mndul upp standa, ok var hann svartr ok ljtr eftir skapan sinni. Leysti hann Bjrn, en fri Ingibjrgu r klum ok smuri hrund hennar me gum smyrslum ok gaf henni minnisveig at drekka, ok vitkaist hn skjtt, en hvtnai hrundit, ok tk heilsu sna ok tndi allri st vi dverginn. kkuu au Bjrn Hrlfi, sem verugt var.

Eftir at hvarf Mndull ok kom aftr, egar stund lei, ok fr ar me ftr Hrlfs ok stran smyrslabuk. Hann mlti: "N mun ek at gera vera, sem ek hafi r eigi tlat, at gra ik, Hrlfr. Skaltu n leggjast nir vi eldinn ok baka stfana."

Hrlfr geri sv. Smuri hann smyrslunum srin ok setti vi fturna ok batt vi spelkur ok lt Hrlf sv liggja rjr ntr, leysti af umbnd ok ba Hrlf upp standa ok reyna sik. Hrlfr geri sv. Vru honum ftrnir sv hgir ok mjkir sem hann hefi eim aldr srr verit.

N tt mnnum ykki slkir hlutir trligir, verr at hverr at segja, er hann hefir st ea heyrt. ar er ok vant mti at mla, er inir fyrri frimenn hafa samsett. Hefi eir at vel mtt segja, at annan veg hefi at borist, ef eir vildi. Hafa eir ok sumir spekingar verit, er mjk hafa talat fguru um suma hluti, sv sem meistari Galterus Alexandr sgu ea Umeris skld Trjumanna sgu, ok hafa eftirkomandi meistarar at heldr til sannenda frt en mti mlt, at sv mtti vera. arf ok engi meira trna at leggja, en hafa glei af, mean hann heyrir.

mlti Hrlfr til Mnduls: "N hefir vel gert, er hefir mik lknat. Skaltu hj mr hafa nokkura hluti, er beiir. ess vil ek bija, at fylgir mr til Gararkis, ef ek ferr angat aftr."

Mndull segir sv vera skyldu, - "mun ek n fara til minna heimkynna. Hefi ek hart af fengit okkrum viskiptum ok at harast, at ek skilda vi Ingibjrgu, en mun n sv vera vera."

Fr Mndull dvergr vi sv bit, ok vissi Hrlfr ekki, hvat af honum var


26. Hrlfr gekk fyrir jarl

Um morguninn eftir stendr Hrlfr upp ok herklist. Hann mlti til Bjarnar: "N munum vit fara borgina fyrir jarl."

Bjrn segir: "fss er ek ess, v at n er ti s tmi, er mr var grium jtat, ok er mr vss daui, ef ek kem ar."

Hrlfr mlti: "Til ess muntu htta vera."

Fru eir n til borgarinnar ok ganga inn hllina ok nmu staar utarliga. Jarlinn sat yfir drykkjuborum ok kenndi eigi Hrlf ok engi s, er inni var.

En egar sem jarlsmenn su Bjrn, mltu eir allir til hans: "Djarfr gerist jfrinn Bjrn, er hann gengr fyrir augu jarls, ok illa hefir Mndull gtt hans, er hann er lauss orinn."

Einn mar tk upp oxahntu stra ok snarar at Birni, en Hrlfr tk hana lofti ok sendi aftr eim, er kastai. Kom hntan fyrir brjst honum ok gegnum hann, sv at hn st fst timbrveggnum. Allir hljnuu vi etta ok hrddust inn mikla mann, er inn var kominn.

Hrlfr mlti til Bjarnar: "Gakktu fyrir sti Stefnis ok tala essum orum: "Bja mundi Hrlfr Sturlaugsson r, ef hann vri hr fyrir, en kmir til"

Bjrn verfetar innar eftir hllinni, v at hann var hrddr mjk, ar til hann kom fyrir Stefni. Mlti hann essum orum, er Hrlfr bau honum. En er Stefnir heyri or hans, stkk hann fram yfir borit ok gekk utar at Hrlfi ok ltti kpuhettinum fr andliti honum. Kenndi hann Hrlf ok fagnai honum forkunnar vel ok leiddi hann fyrir fur sinn. Jarl var feginn kvmu Hrlfs ok st upp mti honum me allri blu.

Vilhjlmr setti n ekki vel augun, er hann s Hrlf. Var hann stundum raur yfirlits, en stundum bleikr sem bast af hrslu.

orgnr jarl mlti: "Hr snist mr n Hrlfr Vilhjlmr, en eigi daur."

Hrlfr spyrr, ef Vilhjlmr vri ar. Hann segir: "Hr em ek, Hrlfr minn, ok er allt nu valdi, at mr til heyrir."

Hrlfr segir: "Ekki skildist vinsamliga vi mik, Vilhjlmr, ok mun r lengi illt innan brjsts bit hafa, at n s fram komit, ok er at n vildast, at segir visgu na, tt eigi s g, v at ltill heir mun r at nu lfi vera hean fr."

"Sv skal gera sem vilt, Hrlfr minn, v at at mun best gegna," segir Vilhjlmr.


27. Saga Vilhjlms ok endalok hans

"at er upphaf at sgu minni, at fair minn bj vi skg einn hr Danmrk, er lfr ht. Hann tti sr konu ok tta brn, ok var ek eitt af eim, it elsta at aldri. Fair minn tti geitr margar ok mjk spakar. Var ek til ess fenginn at geyma eira, ok allt gera ek, at er til fell ok ek komst hndum undir, en vigerningr var lttr, ok illa var ek klddr. En egar ek kom eigi geitunum heim, var ek flengdr. Tk ek etta illa at ola, ar til at ek kom heim eina ntt; bar ek eld at hsunum, ok brenndi ek au inni. Bj ek binu um langa stund. Tk ek mikinn roska.

Eina ntt dreymdi mik, at mar kom at mr mikill vexti ok nefndist Grmr. Hann kva mik vera gott mannsefni ok mikla giftu lagna vera, ef ek kynni eftir at leita, ok mlti til kaupa vi mik. Ek spuri, hverninn kaup at vri.

Hann segir: "Ek skal gefa r enn meira afl en hefir r, ar me vpn ok g kl ok fleiri hluti ara, en skalt fara fund Hrlfs Sturlaugssonar ok svkja hann, ef getr, vi at hann er n fer kominn, ok tlar hann n til Gararkis ok n burt konungsdttur. Mun hann mrgu illu af sta koma, ef hann er eigi af dgum rinn. M sv gera giftumuninn, at verir mgr Eireks konungs, en hann fi bana."

Ek jtai essu. San tk hann horn undan skikkju sinni ok gaf mr einn drykk. tti mr hlaupa afl mik. San skildu vit at sv mltu, ok er ek vaknai, lgu ar bi vpnin ok klin. Fr ek san, ar til er vit fundum lvi, frnda minn. Vru at allt mn r, er ar fr fram, v at ek ttist vita, at mundir halda eia na ok ek mundi kosti eiga at drepa ik, er ek vilda, ok hefir unnit mr at til framkvmdar. ykkist ek n vita, at etta hefir Grmr gir verit, er mr hefir vitrast, ok v fr ek r Gararki eftir r, at ek hrddumst, at hann mundi mr grimmliga hefna, ef ek geri at eigi, er hann hafi mlt. N hafi ek tlat at f ru til eiginkonu, ok v fri ek Ingigeri hingat, en eigi Gararki. Hefi ek ar aldri ttalauss verit, ef it sanna vri uppi um hagi mna, ok hefi ek tlat at drepa Stefni ok sv jarl eftir ok taka Ingigeri ok ra einn fyrir rkinu aan af. Mundi ek hafa gengit milli bols ok hfus r, Hrlfr minn, skginum, ef ek hefi eigi ttast Dlcifal. Er n visaga mn ti. Vntir mik n, Hrlfr minn, at munir gefa mr lf, ott ek s makligr, v at mr hefir nokkur vrkunn verit at vinna til vlks heirs sem boi var ok slks kvnfangs ok mikils rkis."

Eftir at agnar Vilhjlmr, en llum eim er heru essa sgu tti hann vera inn mesti svikari.

Eftir at hefr Hrlfr upp sna sgu ok segir fr v er hann fr heiman r Danmrku, ok til ess, er var komit, ok tti mnnum mikils vert um hans frg ok hreystiverk, ok tti dvergrinn honum sendr verit hafa til happa.

Tk n Bjrn aftr vlk metor ok heir sem hann hafi r haft, en Vilhjlmr var n fanginn, ok er stefnt til hans fjlmennt ing. Var um leitat, hvern dauadag hann skyldi helst hafa. Uru allir at sttir, at hann fengi it hriligasta lflt, ok var san sett ginkefli kjaft honum ok hengdr hsta glga. Lt Vilhjlmr sv sitt lf sem fyrr var sagt, ok var ess vn, at illa mundi illum lka, ar sem vlkr svikari ok moringi var.

Ingigerr konungsdttir var fegin aftrkvmu Hrlfs ok v, at hann var heill orinn. tti jarl tal vi hana ok segir, at n mundi ekki brullaupinu lengr fresta urfa.

Hn segir: "at skulu r vita, herra, at eigi er hefnt Hreggviar konungs, fur mns, ok at me, at ek skal einskis manns sng koma, fyrr en at er gert, at Eirekr konungr er drepinn ok Grmr gir ok allir eir, er ar geru mest at. Vil ek ok eigi, at Gararkis menn jni undir annan hfingja en ann, er ek skal eiga."

Hrlfr segir: "Me v ek fri konungsdttur burt r Gararki ok hn vildi mr lostig fylgja, skal hn ok nauug af hverjum manni, ef ek m ra. En bja vil ek yr, herra, at fara Gararki me styrk yrum ok vinna ar vlkt, er ek m orka."

Jarl segir: "akka vil ek yr, Hrlfr, fyrir ann gvilja, er r hafi mr tt essu ok allri inni jnustu. N vil ek gjarna at iggja, at it Stefnir su formenn essar ferar. Skal ek ykkr sv ba essa fer at skipum ok lii sem ek hefi framast efni , v at ek vildi, at it kmu sv hefndum fram, at konungsdttur lki. Skal ok brullaupit eigi fyrr vera en it komit aftr, ef ess verr auit."

Konungsdttir segir sr etta vel lka, ok var etta me eim starit. Menn Hrlfs hfu beit hans kastalanum, mean hann var burtu, ok uru eir glair vi hans heimkvmu.


28. eir Hrlfr heldu til Gararkis

Ltr n orgnr jarl hafa skipa bna ok vpna um sumarit, sv vtt sem hans rki var. Kom homun ok mikit li af Svj ok Frslandi, er frndr hans ok vinir sendu honum, ok enn fekk hann mikinn styrk af Vindlandi. Var n mikill vibnar Jtlandi essari herfer, en sv sem herrinn var allr saman kominn, var at frtt li ok vel bit. eir hfu hundra skipa ok flest str. Vru eir Hrlfr ok Stefnir formenn essa lis. eir biu byrjar nokkura daga.

Einn dag gekk mar fram at bori skipi Hrlfs. Hann var lgr ok digr, hafi stran bagga herum sr. Hann gengr bryggjuna skipit. Hrlfr kennir enna mann. ar er kominn Mndull dvergr. Hrlfr fagnar honum vel.

Mndull lagi baggann af sr ok mlti: "N er ek hr kominn, sem beiddir, Hrlfr, ok mun ek fara me r, ef vilt, me v mti at ek ri llu v, er ek vil til leggja, ok engi bregi af mnum rum. mun alls vi urfa, at vel takist."

Hrlfr svarar ok segir, at allir skyldi hans r hafa ok hann vildi gjarna hans fruneyti iggja.

mlti dvergr: "at er fyrst mn skipan, at Hrlfr, skalt vera v skipi, sem fyrir skal fara alla lei, v at hefir gullit lfkonunaut. Mttu eigi villt fara. Vr skulum tengja saman ll skip vr, hvert at stafni annars. Ek skal vera v skipi, er seinast ferr. Vr skulum eigi fyrr leysa en undit er segl llum skipunum, ok tt nokkurr leysist r floatanum, skal engi fram hj sigla. Skulu r essu fram halda ok eigi af brega, hvat er gnr ea yr kann snast, ok mun vel duga. Aldri skulu vr at landi leggja n nokkura dvl hafa, fyrr en vr komum til Gararkis. Skulum vr n segl vinda, v at byr mun eigi skorta."

Var n sv gert sem Mndull hafi fyrir sagt. Ba orgnr jarl vel fyrir eim ok Ingigerr. Bjrn rgjafi var eftir me jarlinum, rkinu til gslu.

Rann n byrr , ok sigla eir Hrlfr haf. eim byrjai hgliga, en sv sndist eim sem annat mundi ver lofti. Sjr var thverfr kringum , ok miklar dunur vru loftit at heyra. Mndull sat vi stjrn sasta skipi. Hann tk eitt strt kefli ok batt ar um blm ri ok dr at eftir skipinu vrina.

Eina ntt sndist eim sem herskip fri mti Hrlfi ok veitti honum hara atskn. Mndull kallai ok ba engan gefa sik at v, en eir sgu hann sv hrddan, at hann yri eigi verja li Hrlfs. eir leystu skip eitt r flotanum ok vildu fara fram fyrir nnur skipin, en ess var eigi kostr, v at vindr kom mti eim, ok rak aftr um ll skipin, ok at s hann til eira sast, at einn str hrosshvalr kom at eim ok steypti skipinu um koll. Tndist ar hvert mannsbarn. Mrg undr bar fyrir nnur, ok brugu menn sr misjafnt vi. eir tndu alls tuttugu skipum, r eir kmu Gararki.

Lgu eir upp na Dnu ok herjuu ar bi bor, brenndu byggir, en rntu f, v er eir nu. Margt flk gekk til handa eim, ok fengu eir me v fjlda lis. Spuru eir brtt til Eireks konungs, hvar hann var me fjlmenni. Lgu eir skipunum eitt lgi. Mndull tk bt einn ok reri kringum ll skipin. San gekk hann land ok ba menn tjalda vi einn hamar, er ar var nr eim, - "skal hvert tjald standa af annars enda upp."

Var n sv gert. Eftir at leysti hann bagga sinn ok tk ar r svrt silkitjld. Hann tjaldai eim utan yfir ll nnur tjldin sv breitt ok sterkliga, at hvergi fannst smuga . etta var fyrir vetrntr, er eir kmu Gararki.

Mndull dvergr mlti: "N skal bera kost af skipunum tjldin, sv at endast megi um rjr ntr. San skulu r tjldin ganga ok engi t sj, fyrr en ek segi yr til."

Var n allt gert eftir hans boi. Gekk Mndull sast inn ok fr r umhverfis tjldin.

Litlu eftir etta heyru eir, at ver tk at hvessa ok gni fast tjldin. tti eim at undrum gegna. Mar einn var sv forvitinn, at hann spretti tjaldinu ok s t, en er hann kom inn aftr, var hann bi vitlauss ok mllauss ok innan ltils tma daur. essu gekk rjr ntr, at verit st.

Mndull mlti: "Eigi komum vr allir aftr til Danmerkr, ef Grmr gir m ra, v at hann var s hrosshvalr, er tndi skipum vrum, ok hefi hann sv me ll farit, ef ek hefi eigi farit sast, v at hann mtti aldri lengra fara en at kefli v, er ek dr eftir mr. N hefir hann hr at yr gert me frosti, at allir r hefu bana fengit, ef eigi hefu tjldin hlft yr, en n etta ofan eru komnir tlf menn skginn skammt hean, er Grmr hefir sent Eireki konungi. eir eru ofan af Ermlandi ok eru n at efla sei ok skulu sei tlat ykkr Hrlfi ok Stefni, sv at it skuli sjlfir drepa ykkr. N skulum vr fara sjau saman mti eim ok sj, hvat gerist."

Geru eir n sv, uns eir kmu skginn. Su eir hs eitt. Var angat at heyra ill lti, er eir frmdu seiit. Gengu eir san inn hsit ok sj ar hjall hvan ok undir fjra stlpa. Mndull fr inn undir hjallinn ok reist eim seivillur me eim atkvum, at eim hrifi sjlfum seimnnum. Gengu eir san t skginn ok nmu staar um hr, en seimnnunum bra sv vi, at eir brutu ofan seihjallinn ok hlupu beljandi t af hsinu sinn veg hverr eira. Sumir hlupu fen ea sj, en sumir fyrir bjrg ok hamra, ok drpu sik allir me essum htti. Fru eir san aftr til skipa sinna, ok vru au heilbrig. Su eir, at hrin hafi ekki vara tekit en um kring skipin ok tjldin.

mlti Mndull: "N er sv orit, Hrlfr, at ek mun ekki orrostu ganga, v at ek er, engi at hreysti ea framgngu, en mundir lifr hafa orit, ef hefir einn um st me. Ykkr Stefni var essi daui tlar, sem n su r, at seimennirnir fengu."

kkuu eir honum fyrir sn konstr ok bjuggu sik til landgngu san.


29. Fall orgns jarls

Litlu sar en eir Hrlfr fru r Jtlandi ok Gararki, kom vi land Tryggvi berserkr, s er fyrr var getit sgunni. Hann hafi vgan her fyrir fjlda sakir. Hafi hann oftast verit Skotlandi ok Englandi, san hann fli undan eim Hrlfi ok Stefni, en n hafi hann spurt, at eir vru r landi farnir ok n mundi ltil vitaka.

En egar orgnr jarl spuri hersguna, lt hann safna lii, ok me v at Tryggvi hafi mjk vart komit ok at annat, at burt var allt mannval r landinu, fekk jarl ltit li mti sv miklum her. Fundr eira var skammt fr borginni. Sl ar egar inn harasta bardaga. Gengu hvrirtveggju vel fram. orgnr jarl lt rskliga fram bera merki sitt ok fylgdi sjlfr ok barist alldjarfliga ok drap margan mann. Bjrn rgjafi fylgdi honum karlmannliga ok felldi marga menn, v at eir vru vanir til herskapar ok fullhugar til framgngu. Tryggvi gekk ok hart fram ok gegnum li jarls, sv at ekki st vi honum, ok hallaist mjk orrostan hans menn, jarlsins. Bardaginn st allan dag ok lyktaist me v, at orgnr jarl fell me gan orstr ok Tryggvi var hans banamar. Fli Bjrn rgjafi ok at li, er eftir var, til borgar, ok heldu sik ar, en Tryggvi settist um borgina.

S um kveld su menn, at rj skip sigldu at landi. Vru ll str ok svrt fyrir bori. eir lgu lgi ok tjlduu. Vru n borgarmenn hugsjkir um sinn hag. En egar morgunn kom, ganga skipamenn heim til borgar me fylktu lii. Tlf gengu fremstir, ok hfu tveir af eim grmur fyrir andliti. Tryggvi fylkti ok lii snu, en er eir fundust, var ar ftt um kvejur, v at grmumenn ru egar til bardaga ok sttu hart fram. Ok er borgarmenn sj at, gengu eir t af borginni ok kmu opna skjldu. Var Tryggvi mjk kvnni, ok fell mjk li hans. Menn sttu fast at Tryggva, ok lauk sv, at hann fell ok mestr hluti lis hans. Tku eir mikit herfang. Fru grmumenn egar til skipa sinna ok ttu ekki tal vi ara menn. Undruust landsmenn mjk, hvat mnnum etta mundi vera, ok kunni at engi at segja. Var n eftir um kyrrt, ok var orgnr jarl haugsettr. ru fekk mikit frfall fur sns ok mrgum rum landsmnnum, v at hann hafi verit gr hfingi ok stjrnsamr ok rit lengi rkinu ok tt mjk frisamt. Var hann v llum mnnum harmdaui.


30. Fyrsti dagr orrostu

Fr v er n at segja, sem fyrr var fr horfit, at Hrlfr stefnir llum snum her mti Eireki konungi. eir fundust skammt fr Aldeigjuborg. Hafi konungr mikit li ok harsnit. Margir vru miklir hfingjar me Eireki konungi. Einn af eim var jarl, er mi ht. Hann var mikill ok sterkr ok vel vgr, ttar r Gararki. Me eim var hlfbrir hans, er Rndlfr ht. Hann mtti vel trll kallast fyrir vaxtar sakir ok afls Murtt hans var fr luborg Jtunheimum ok ar hafi hann upp vaxit. Hann hafi kylfu fyrir vpn, sex lna langa ok mjk digra annan enda. Eigi bitu flest jrn lpu , er hann var . Rndlfr var hamar ok grenjai sem trll, egar hann reiddist. Brynjlfr var me konungi, en eir rr ok Grmr varu eigi komnir, v at eir sfnuu lii it efra um landit.

Hvrirtveggju reistu snar herbir ok svfu af ntt. ar var slttlent ok skammt til sjvar. En um morgin snemma bjuggust eir til orrostu, en konungr skipai fylkingar tvr ok var sjlfr annarri, en Brynjlfr bar merki konungs. Fyrir framan merkit setti hann Rndlf ok alla , er mestir kappar vru, en annan fylkingararm var mi jarl ok fleiri tgnarmenn, at eir s eigi nefndir. Hana merki bar s mar, er Arnoddr ht ok var mikill kappi. Hrlfr setti ok tvr fylkingar. Skipai hann sr mti Eireki konungi ok undir sitt merki Svum ok Frsum. Stefnir var annan arm ok Jtar. S mar bar merki fyrir honum, er li ht inn mesti hreystimar. Hrlfr var herklunum Hreggviarnaut. Hann rei Dlcifal. Margt riddarali var hvrumtveggja hernum. Stefnir var annarri kpu Hrlfs. Mndull var ekki orrostu, v at hann var ekki vi vpn vanr.

At sv skipuu ptu hvrirtveggju herp, ok eftir at sigu saman fylkingar. Var egar hr orrosta ok mikit mannfall af hvrumtveggjum. Var fyrst atrei me riddurum, en san kafr bardagi me hggum ok lgum. Rndlfr gekk egar hart fram ok lamdi tvr hendr me kylfunni ok drap sv bi menn ok hesta. Engi var sv sterkr riddari, at yldi eitt hans hgg. Hrkk v allt undan, at er fyrir var. Brynjlfr bar merkit fram kappsamliga, ok gerist n illr kurr lii Hrlfs. Hann rr n fram Dlcifal, ok var engi sva hraustr, at sli sti fyrir honum ok hans hggum. Hann hj me sverinu Hreggviarnaut bi menn ok hesta ok drap margan mann, v at sverit beit sem vatn brygi ok nam hvergi hggi sta. Var n orrostan mjk sk, sv at hver fell um veran annan.

N er fr v at segja, at Stefnir rr hart fram li ma jarls ok veitir mrgum riddara skaa, ar til at mi jarl kemr mti honum. Rr hvrr at rum me miklu kappi, ok leggr hvrr til annars skjldinn. En er eir mttust, brotnai spjtskaft ma sundr miju, en Stefnir hj jarl aftr r slinum, sv at hann kom fjarri nir hestinum. Spratt hann skjtt ftr ok br sverinu. Stefnir hljp af baki ok hj til ma, en hann hj mti, ok kom sver Stefnis gaddhjaltit ok tk af hndina me. Eftir at lagi Stefnir jarl gegnum me sverinu, ok lt hann sv sitt lf.

Gekk hann san hart fram. eir fundust annan sta li ok Arnoddr ok sttust me mikilli hreysti. eir hjuggust, sv at af eim vru allar hlfarnar. Bir hfu eir kastat merkjunum, en sv lauk eira vireign, at Arnoddr lagi me sverinu kvi la ok t um bakit, en hann upp lagit ok hj me bum hndum hfu Arnoddi, sv at tnnunum nam staar. Fellu eir n bir dauir til jarar. N sr Hrlfr skaa ann, er Rndlfr gerir lii hans, ok sr, at eigi muni sv bit hla. Hann hleypr af baki Dlcifal ok ver, mti Rondlfi. En er eir mtast, lstr Rndlfr til Hrlfs me jrnkylfunni, en hann veik sr undan ok treysti eigi at standa undir sv ungu hggi. Kylfan kom tv menn, er stait hfu baki Hrlfs, ok lamdist hvert beint eim. Hrlfr slmdi sverinu hnd Rndlfs, ok tk af lflinum ok allar tr af rum fti. Rndlfr reiddi upp stngina me annarri hendi ok laust til Hrlfs af llu afli. Kylfan kom jrina ok skk til mis, en Hrlf sakai ekki. Hj Hrlfr af Rndlfi ara hndina, sv at hn fell nir. Sneri hann undan. Hann veifai stfunum ok skrai sem griungr. v hggr Hrlfr undan honum ba jhnappana, sv at eir loddu vi knsbtum. Dr hann slann eftir sr ok hljp beljandi upp fylking Eireks konungs, sv at allt hrkk undan. Drap hann me v margan mann.

Hrlfr ok Stefnir neyttu essa ok eira menn, hggva n ok leggja hvern mann, er fyrir var. Fell n undvrpum li Eireks konungs. Rndlfr gi ekki, hvat fyrir var, ok hljp Brynjlf, sv at hann fell bak aftr me merkit ok komst me nauum ftr ok fli san. En er menn Eireks konungs sj merkit fallit, fli hverr einn. En er Eirekr sr at, flr hann sem arir til borgarinnar, en eir Hrlfr ok Stefnir rku flttann ok drpu hvern, er eir nu. Var ar sv mikit mannfall, at varla m tlu koma. Rndlfr hljp t na ok drekkti sr, en Eirekr konungr ok eira li, er undan komst, byrgu sik inni borginni, ok lauk me v orrostu. Var komit at kveldi.

Hrlfr fr til herba sinna ok lt binda sr manna sinna. Hafi ok margt fallit af lii hans. En er lei kveldit, su menn Hrlfs rj herskip fara at landi. eir lgu lgi ok bjuggu um. Eftir at gengu fr skipum rj hundru manna. at var allt vaskligt li ok vel bit. Einn mar var ar strstr fyrir lii. essir menn gengu til herba Hrlfs, ok er eir finnast, kennir Hrlfr, at ar er kominn fair hans, Sturlaugr, ok Eirekr, brir hans. Verr ar mikill fagnafundr me eim llum saman. Spuri Hrlfr fur sinn tenda ok af ferum snum. Sturlaugr var gamall mjk ok hafi lengi af lagt herferir. Sagist hann hafa til Gararkis at veita Hrlfi li. Drukku eir um kveldit ok hfu mikla glei. Sturlaugr hafi herkli sn ok saxit Vfreyjunaut. Me honum vru margir kappar ok hreystimenn r Hringarki. Einn af eim ht Torfi inn sterki, annarr Brr, rii Gari, fjri Atli, fimmti Birgir, stti Slvi, sjaundi Loinn, ttundi Kntr kveisa. Allir vru essir inir mestu hreystimenn. ottu eir Torfi ok Kntr bera langt af eim. Tku eir n nir sik um nttina ok hfu vru sterka.


31. Annarr dagr orrostu

At Eireki konungi dreif margt li um nttina, eir r heruum sfnuust til hans, en eir Grmr gir ok rr Hlseyjarskalli kmu um kveldit me tluligan her. Vru me eim margir kappar ok berserkir, ok eru tlf nefndir: Einn er rn inn ermski, lfr, Hrr ok Gellir, Srli snefr ok Tjsnir, Lomundr, Haki, Lflfr ok Styrr sterki, Brsi beinserkr. Allir vru essir illir vireignar ok trllum lkari en mnnum, tt fjrir vri verstir, en at var Tjsnir ok Gellir ok eir brr, Styrr ok Brsi. Var n Eirekr konungr feginn eira kvmu ok sagi eim hann hefi fengit mikinn mannskaa ok Hrlfr vri lkr flestum mnnum fyrir hreysti sakir ok herkla, er hann hafi, - "var oss at mikit happ, at Hrlfr ni sverinu Hreggviarnaut."

Grmr segir: "Vel mun duga. Skulum vr ann mannskaa aftr bta morgin, er r fengu dag."

Lei nttin, en dagr kom. Bjuggust n hvrirtveggju til orrostu.

Eirekr konungr fr t af borginni me allt sitt li ok skipai snar fylkingar. Brynjlfr bar enn merki hans, en undir merkinu stu tta berserkir: rm ermski, lfr, Hrr, Srli, Lflfr, Lomundr, Herkir, Tjrfi ok Grmr gir. St hann fyrir framan fylkingarmerkit. annan arminn var rr Hlseyjarskalli, ok var borit fyrir honum merki. ar vru eir Tjsnir ok Gellir, Styrr ok Brsi ok margt annat li.

mt Eireki konungi fylkti Hrlfr ok Stefnir ok me eim Kntr kveisa ok Torfi inn sterki. mt ri fylkti Sturlaugr ok Eirekr, sonr hans, ok eir sex kapparnir: Haddr, Gari, Atli, Birgir, Slvi ok Loinn. Eigi er ess getit, hverir merki bru fleiri en Drynjlfr. Lismunr var mikill, sv at konungr hafi rj um einn.

San var lr blsit, ok eftir at sigu saman fylkingar me pi ok eggjan ok miklu vpnabraki. Var fyrst hr skothr, en san hggorrosta, ok gengu hvrir sterkliga ara. Vru margir eir hlutir ok atburir, at jafnfram bru vi, ok verr fram einu senn at segja. Mndull dvergr var eigi orrostu ok st h nokkurri. Hann skaut af handboga ok var mjk mannskr. Gengu n hvrirtveggi hart fram sv at eigi urfti sknar at frja. mti Grmi gi kmu eir Kntr kveisa ok Torfi inn sterki. Bir vru eir sterkir ok fjlkunnigir. eir sttu hann bir senn lengi dags. Var eira atgangr sv harr, at menn uru fora sr nrri at vera. Berserkirnir konungs geru mikit af sr ok gengu gegnum li Hrlfs, sv at allt hrkk undan. Var ar margr gr drengr rki sitt at missa. Engi var sv gr hjlmr ea ykkr skjldr, at eigi yri at ganga fyrir eira hggum. Var li Hrlfs bit til fltta.

Hrlfr hafi gengit fylking Eireks konungs ok Stefnir, ok geru ar mikinn skaa, r eir su, hversu berserkirnir gengu hart fram. Sneru eir mti eim, ok er eir fundust var ar ekki strra hggva at frja, er hvrir greiddu rum. Hrlfr hj til Arnar, en hann kom skildi vi, ok tk hann sundr, en blrefillinn reist allan kviinn, sv at t fellu irin. Eftir at lagi hann Herki gegnum ok hjo ba ft undan Lflfi. Stefnir lagi me spjti til lfs, en hann kom skildi fyrir lagit, ok gekk gegnum ok sv lrit. Var at mikit sr. lfr hj spjtit af skaftinu. Hrr hljp ok fram at Hrlfi ok laust me gaddakylfu utan hjlminn, sv at honum helt vi megin. ok hrapai at lfi ok stakk vi honum sverinu, en brynjan dugi eigi, ok gekk gegnum hann. Lomundr lagi til Stefnis, ar er klfann tk, ok gegnum klfann. Hrlfr kom at v ok hggr bum hndunum hfu Loni ok klauf hann allan nir gegnum, sva at jru nam staar. v lgu eir Srli ok Tjrfi at Hrlfi. Hrr laust me kylfunni um hrygg Hrlfs. Hefi at orit hans bani, ef eigi hefi kpan hlft honum ok herklin, en hann fell bi kn. Hann spratt upp skjtt ok hj ft Hrs, sv at af tk knjliunum. Hrlfr slmdi ok sverinu utan su Tjrfa, sv at hann tk sundr miju. Srli leitai undan, ok Hrr hnykkti annan ftinn ok lamdi me kylfunni, hvat er fyrir var. Hann drap ellefu menn, r Stefnir hj hann banahgg. Lt hann lf sitt me gan orstr. Var n hr orrosta. Eirekr konungr ok Brynjlfr drpu margan mann. Mndull skaut Eirek konung me plu gegnum handlegginn.

eir Hrlfr ok Stefnir skja n hart fram nra leik, v at mjk hallaist bardaginn. eir kmu ar at, er eir hfu vi tst Grmr ok Torfi ok Kntr, ok var ar jru um snit. Lyktai sv eira vireign, at Ktr var daur, en Torfi frr fyrir sra sakir. Grmr var mr mjk, en hafi hann drepit enn margan mann. Hrlfr ok Stefnir hggva til hans bir senn, en hann fr nir jrina undan, v lkt sem vatni vri.

Fr v er n at segja, er jafnfram bar vi at eir Sturlaugr skjast annan fylkingararm. Gengu ar hvrir li annarra me strum hggum ok sterkum spjtalgum. Var ar mikit mannfall. Sturlaugr hj ok lagi til beggja handa me saxinu Vfreyjunaut. urfti s engi um sr at binda, er skeinu fekk af v. Eirekr sonr hans, fylgdi honum vel ok felldi margan mann. rr Hlseyjarskalli gekk me miklu kappi mt Sturlaugi. Hann atti fram berum skallanum, en tt a hann vri hggvit me sverum ea xum, beit ekki. vi mtti hann ruggr fram ganga. eir Normenninir, fjrir tigir af mnnum Sturlaugs, kmu mti honum ok sttu allir at honum, en hann varist me miklu kappi.

rum sta mttust eir Styrr sterki ok Brsi beinserkr, en mti eim kom Haddr ok Garr, Birgir ok Slvi. Gengu eir rr at hinum tveimr, ok urftu eir allra handa vi. Var eira skn bi hr ok kf, ok eru eira hgg ok lg eigi me atvikum greind. En sv lauk eira fundi, at eir Styrr ok Brsi sprungu af mi. Hfu eir drepit Hadd ok Gar ok hggvit bar hendr af Slva, en Birgir var mjk srr. Slvi hljp at einum manni ok setti hausinn fyrir brjst honum, sv at inn gengu bringspalirnar. Var at hans bani. Eftir at felldi hann annan ok beit sundr barkann eim. Var hann lagr spjti gegnum, ok lt hann lf sitt me mikilli hreysti.

Loinn ok Atli sttu tveir Gelli, ok var eira fundr harr, v at hann var it mesta illmenni. Sru eir hann mrgum srum. Gellir hj Atla me bryntrllsbroddi, en hann kom hjlminn ok klauf hann, sv at heila nam staar. Loinn vildi hefna hans ok lagi me sveri til Gellis gegnum brynjuna ok lrit. Var at mikit sr. Gellir hj til Loins, ok kom vibeinit ok tk at sundr ok snei hjartat. Fell hann daur nir. kom at Eirekr Sturlaugsson ok hggr Gelli banahgg.

N finnast eir Tjsnir ok Sturlaugr. Hggr hvrr til annars, ok var hvrrgi srr. Hann hj af Tjsni allan skjldinn, en hrfi Sturlaugr fyrir strum hggum Tjsna. Mndull sr etta. Hann leggr r streng ok sktr einni krkr augat Tjsna, sv at langt skk upp skaptit. Tjsnir grpr rvarskaptit ok sltr burt rina, ok var ar augat. essu stir Sturlaugr ok hggr v Tjsna sundr miju, sv at sr fell hvrr hlutrinn.

Sturlaugr sr n, hversu mikinn skaa rr gerir honum sv at nliga var li hans komit fltta, en sumt drepit. Skir hann n angat til, er rr er, en hann snst mti, ok var eira einvgi bi hart ok langt, ar til er Sturlaugr kom stahggi r. at kom skalla honum ok bilai eigi heldr en vant var. at hgg var sv mikit, at hann klauf hfu rar bkinn nir gegnum, sv at hann fell tveim hlutum til jarar. Sturlaugi vannst at me kjum, ok var honum saxit laust ok smaug nir jrina ok fannst aldri san. Um enna atbur greinast mjk bkr, at v sv segir Sturlaugs sgu ok fleirum rum sgum, at hann hafi orit sttdaur heima Hringarki ok vri ar heygr, en hr segir sv, at eftir fall rar kom Grmr gir upp r jrunni baki Sturlaugi ok hj me mki um hrygg honum, sv at tki sundr miju. Vitum vr eigi, hvrt sannara er.

Eirekr, sonr hans, sr etta, v at hann var nr staddr. Hann hj til Grms me sveri af mikilli reii, ok kom xl honum, ok gnast vi, sem stein kmi, ok beit ekki . Grmr snerist mti Eireki ok spj eitri andlit honum sv heitu, at hann fell egar daur nir. Allir menn skelfdust vi essa sn, en var enn hr orrosta ok mikit mannfall.

Ok er Hrlfr vissi essi tendi, var hann reir mjk ok spari hann ekki Hreggviarnaut ok hj bi hart ok ttt, sv at allt hrkk undan, at er fyrir var. Drap hann stundum tv ea rj einu hggi ok vlkt fram sem hann vi ungan rstraum. Orrosta essi st allan daginn til ess at sv var myrkt, at eigi var vgljst. Lt Eirekr konungr halda upp friskildi, ok gafst upp orrostan. Fr konungr borgina me sitt li, en Hrlfr til herba sinna, ok vru bundin sr manna, eira er lfvnir vru. En sv hafi fallit li Hrlfs ok Stefnis, at eigi vru meir eftir en tvr sundir manna af llum eira her ok flest allt mjk srt. Var n illr kurr liinu. Tku menn sik nir ok sofnuu skjtt eftir mikla mu.


32. Hrlfr fr til haugs Hreggviar

En egar menn vru svefni, st Hrlfr upp mjk hljliga. Hann gekk angat, sem Dlcifal var, ok st bak honum ok rei til ess, er hann kom til Hreggviar haugs. Tunglsljs var bjart. Hrlfr st af hestinum ok gekk upp hauginn. Hann sr, hvar Hreggvir konungr sitr utan undir hauginum ok horfir mt tunglinu ok kva:

"Glest Hreggvir
af gri fr
Hrlfs ins hugdjarfa
hingat til landa.
Mun rekkr s
rsis hefna
Eireki
ok llum eim.

Glest Hreggvir
af Grms daua,
rar ok ar me
rjta lfstundir.
Mun flokkr sj
fjanda minna
fyrir Hrlfi
hnga vera.

Glest Hreggvir
Hrlfr fr
ungrar meyjar,
Ingigerar.
Mun Hlmgari
hilmir stra,
Sturlaugs sonr.
Standi kvi."

Gekk fram Hrlfr ok kvaddi hann viruliga. Konungr tk vel kveju hans ok spuri, hversu honum gengi til.

Hrlfr segir: "Gerla munu r at vita ykkjast tt ek segi ar eigi af, en ungt hefir oss orrostan veitt hr til sakir ess mikla mannskaa, er vr hfum fengit, ok er yr n til leggja nokkur g r, at oss veri lisemd at."

Hreggvir mlti: "N ykki mr g efni , at munir geta hefnt mn, ok mun r sigrs auit vera, tt lkligt ykki. Hr eru tvr byttur, er skalt vi taka ok skenkja llum mnum mnnum af annarri, egar eir vakna morgin, en af inni minni byttunni skuli it Stefnir drekka, ok mun ykkr aan af engi hlutr at skilnai vera. Kann ek r at at segja, at Stefnir tlar sr Ingigeri, dttur mna, egar hann s fegr hennar, en eigi orgn, fur snum, ea r. N ann ek r at njta hennar, enda mun Stefni at vel lka, er vilt vera lta, egar it hafi af byttunni drukkit. Hr er ok knfr ok belti, er ek vil gefa r, ok munu eigi vilkir gripir Norrlndum finnast. Skaltu eim einum manni gefa at, er ykkist mikit gott eiga upp at unna, en n munum vit hr skilja at sinni ok aldri san sjst. Skaltu n hauginn aftr byrgja, sem ek hefi r r fyrir sagt. Ber kveju mna Ingigeri, dttur minni. Vildi ek til n hyrfi ll s hreysti ok hamingja, er mr hefir r fylgt. Far n heill ok vel, gangi r allir hlutir eftir skum."

San fr Hreggvir fugr inn hauginn, en Hrlfr byrgi aftr hauginn, sem honum var boit, ok st san Dlcifal ok sneri heimleiis.

En er hann var mjk kominn at herbum, fr Stefnir ar mti honum me alvpni mjk reiiligr ok mlti: "Illa hefir gert, Hrlfr, er hefir gengit Hreggviar haug ok vilt r einum frga ok hyggst ar me at f Ingigerar konungsdttur, en at er eigi ess vsara."

Hrlfr segir: "Enga frg hefi ek essu unnit, tt ek hafi vara farit nttlengis heldr en . Hefi ek engan hug at lagt, at ek mundi konungsdttur f. Mun s hennar njta, er lagit verr, hvat er hverrgi hugsar."

Segir Hrlfr Stefni af sinni fer til haugsins ok sndi honum bytturnar. Settust eir nir ok drukku af byttunni, ok ttust eir vi ann drykk mikit styrkna. Gerist Stefnir blr vi Hrlf ok segir honum makligast at njta Ingigerar, - "ok er at sannligra, at fir hennar heldr en fair minn, sv gamall sem hann er."

Gengu eir san til herba sinna ok svfu at, er ntr var eftir.

rla um morgin vakti Hrlfr li sitt ok skenkti llum af byttunni, en egar hverr hafi af drukkit, kenndi engi sinna sra, tt r vri frir, egar setst hafi me eim. Eggjuu eir mest, at berjast skyldi, er r vildu harast flja.

Mndull s byttuna ok segir slka hluti vinsamliga, - "en vil ek ekki etta l drekka. Mega v allir gurliga fram ganga, at oss kemr g dagveisla, r en sj dagr er ti, en munu eir tendi segja kunna."

Herklddust n allir ok bjuggu sik til orrostu. Mdull mlti : "N mun s dagr kominn, Hrlfr, er munt urfa kpu innar. Er hr ein brn silkiblaka, er skalt setja innan undir kpugrmuna ok aldri henni fr andlitinu ltta, at r kunni heitt at vera."

Hrlfr tk vi blkunni ok bj sv um sem dvergr sagi fyrir. Fru eir n til vgvallar ok fylktu lii snu ok sndu sik bna at berjast. Tku eir sr annan orrostusta, v at s inn sami mtti eigi vera fyrir valfalli. Mndull gengr tysvar rangslis kringum valinn. Hann bls ok blstrai allar ttir ok uldi ar forn fri yfir ok sagi ann val eim eigi at meini vera mundu.


33. eir Hrlfr fengu sigr

Eirekr konungr hafi farit borgina um kveldit eftir orrostuna at binda sr sinna manna. Hafi hann mikinn mannskaa ok ltit alla kappa sna, sv at Srli snefr lifi einn eftir af llum eim, er Grmi ok ri hafi angat fylgt. Dreif til konungs mikit li r heruum bi ntr ok daga. ttust eir Eirekr konungr ok Grimr hafa r eira Hrlfs hendi sr fyrir lismunar sakir. Bjst n Grmr vi mrgum brgum um nttina ok eir Brynjlfr. Sr at, er Eirekr konungr fekk handlegginn af plu eiri, er Mndull sendi honum, tk mjk at rtna, ok var honum hndin vg.

Um morgn rla rei Eirekr konungr t af borginni me allan sinn her. Skikkai hann fylkingum snum, ok var skotit skjaldborg um hann. Brynjlfr skyldi verja skjaldborgina, en s mar bar merki, er Snkr ht, Grmr gir annan arm ok Srli snefr. Lismunr var sv mikill, at sex vru um einn Hrlfs manna.

En er hann sr at, segir hann snum mnnum, at eir skulu ekki fylkja - "ok munum vr renna at rilum rr ea fjrir tigir flokki, at eigi veri hringr um oss sleginn af eira fjlmenni. Mun ek skipa mr mti Grmi gi, en Stefni mti Eireki konungi ok me honum Torfa, en r, Mndull dvergr, tla ek at sj vi gldrum Grms, at eigi geri hann vrum mnnum lftjn me sinni fjlkynngi."

Mndull gekk fram ok var kominn kufl svartan, ok var hvergi bert honum. Undir annarri hendi hafi hann belg stran, ok var innan me drskinn, en utan me gult kli. Boga ok rvamli hafi hann annarri hendi. llum tti bnar hans undarligr. Grmr gengr angat, er valrinn l, ok velti eim, er dauir vru, ok vildi upp reisa, en gat eigi. Gerist hann n sv hriligr sinni sjnu, at flestir menn oru eigi mti honum at sj, v at augu hans vru sem eldr, en svartr reykr r nsum ok munni me inni sterkustu flu.

Skjtt eftir at ptu hvrirtveggju herp, ok ganga hvrir mti rum. Grmr skrai sv htt, at hans hlj barst yfir allt herpit. Hann hljp fram fyrir fylking sna ok hristi einn poka, en ar r fkr ein dumba svrt ok at mnnum Hrlfs. En er Mndull s at, gengr hann fram ok hristi belg sinn, ok bls ar r vindi miklum mti dumbunni, sv at hn fauk aftr augu Grms mnnum, sv at eir uru egar blindir ok fellu fram ok vru fttronir til bana af snum mnnum. Grmr var n reir mjk. Hann leggr rina streng ok skaut til Mnduls, en hann sktr mti, ok mttust rvarnar oddana ok fellu nir bar. Fr sv rj tma. essu jafnfram tkst harr bardagi me braki ok kalli, er hverr eggjar annan, v at sv vru menn Hrlfs kafir, at eir eiru engu, ltu sem eim vri vss sigrinn. Stefnir gekk hart fram mti Eireki konungi ok me honum Torfi ok Birgir. eir ruddust um fast, ok er seint at telja hgg ok lg eira, er eir drpu margan mann, sv at varla mtti tlu koma. Brynjlfr gengr n ok hart fram ok Snkr merkismar, sv at eir felldu fyrstu hr fjra tigi riddara. Hrlfr kemr mt Grmi gi ok hggr til hans, en hann barst undan loft upp flugdreka ok spj eitri yfir Hrlf. Mndull var nr staddr ok br undir belgnum, sv at hann fylldi af eitrinu. Hann hljp me belginn at Srla snef ok steypti andlit honum, sv, at hann fell daur. Grmr var at manni, en hafi hann drepit nu menn me eitrinu. Grmr hljp at dverginum ok vildi taka hann, en Mndull vildi ess eigi ba ok fr jr nir, ar sem hann var kominn. Grmr fr ok nir eftir honum, sv at saman lauk jrina fyrir ofan hfu eim.

Hrlfr gengr n fram hart ok hggr til beggja handa. Uru eir lttir fyrir honum. Fell n hverr um veran annan. Engum urfti hann at gefa meira en eitt hgg. Gat s hverr dauann fyrir lfit, er hann ni sverinu til ok bar hans hendr vru blgaar til axlar upp. Bau n flestum hans framganga tta. Var orrostan mjk mannsk baa armana.

v nst su nokkurir menn fr orrostuni, at fimmtn skip ra at landi sem mest geta. au lgu lgi. Gekk margt li fr skipunum ok mjk vgligt. Tveir menn vru hr mestir vexti ok hfu grmur fyrir andliti. eir gengu egar til orrostu me Hrlfi ok kmu mjk opna skjldu Eireki konungi, ok gerist mikit fltta ro lii hans. Vru grmumenn kafastir ok hjuggu bi tt ok ttt. Var n sv kf orrostan, at hn var aldri fyrr vlk. ar mtti sj margan skjld klofinn ok sterkan hjlm brotinn ok brynjur slitnar ok margan mikils httar mann lgt liggja. Engi lt sr ar annars vti at varnai vera. ar var skotit spjtum, gaflokum, flettiskeptum, handsxum ok mrgum rum skotvpnum.

Hrlfr skir n fram at skjaldborginni, ok var ar hr vitaka. Grmr gir kemr aftr til orrostunnar ok var mjk frnligr. Drap hann hvern, er fyrir honum var. mti honum kmu eir Birgir ok Torfi ok bir grmumenn, ok sttu at honum allir me miklu kappi, ok kmu eir engu sri hann. Greiddi hann eim mrg hgg ok str. Uru eir bi srir ok mir.

etta var allt jafnsnemma, at Stefnir mtti Svala ok hj til hans me sveri. at hgg kom skjldinn ok tk af at, er nam, ok sundr merkisstngina. Svalr hj mti, ok klauf sundr allan skjldinn, en Stefnir var ekki srr. Hann hj til Svals, ok kom utan hjlminn ok renndi af barit ok nir xlina ok tk sundr axlarbeinit ok inn bkinn, ok fekk hann bana. Var n merki Eireks konungs gras fallit.

etta sr Brynjlfr ok skir n mti Stefni mjk illiligr sndar. Hann var tenntr sem villigltr. Hann hggr til Stefnis ok hvrr til annars, ok beit ekki Vfreyjunaut, beit ok ekki sver Stefnis Brynjlf. eir hjuggust lengi, ok var Stefnir mjk mr, ar til er sverit gekk sundr undir hjltunum. rann Stefnir undir Brynjlf, en hann tk mti mjk sterkliga. Brynjlfr beit xl Stefnis ok klippti holdit burt af beininu, sv mikit sem hann fekk yfir ginit, v at eigi tku tennr hans gegnum kpuna. Stefnir var vi karlmannliga ok reif hendi munn Brynjlfs ok reif allt t at eyra. Var hann mjk kyssiligr. Glmdu eir sv lengi, at msir hrfuu, ar til at Brynjlfr fell bak aftr um Sval. Spennti hann bum hndum hrygg Stefnis sv fast, at hann mtti sr hvergi vkja. Var hann andlitinu at fora sem hann mtti, at Brynjlfr biti hann eigi.

N er fr Hrlfi at segja. Hann skir at skjaldborginni me miklum grimmleik. Fekk hann ar mrg hgg ok lg ok mikla atskn, v at ar var allt it hraustasta mannval Eireks konungs. Hefi hann ar fengit mrg sr ok mikinn skaa, ef eigi hefi kpan hlft honum ok herklin. drap Hrlfr einn sjtigi riddara. Hrlfr rauf alla skjaldborgina. Eirekr konung varist vel ok knliga; hann kallar hri rddu Grm gi ok ba hann duga sr ok hlfa n engu. En er Grmr heyri at, skundar hann angat. Hann hafi drepit Torfa ok Birgi ok sra grmumennina, en annan til lfis. Hafi hann verit stundum flugdreki, en stundum ormr, gltr ok griungr ea nnur skasamlig skrpi, au er mnnum eru meinsamligust.

Ok er Hrlfr sr hann, mlti hann. "Enn muntu skkva r jr nir sem gr, er vit fundumst. N far higat, gir, ok berst vi mik, ef orir ar til er annarhvrr okkar fellr."

Grmr sagi: "at skaltu finna, at ek er hr kominn," ok hj til Hrlfs, en Hrlfr mti. ar mtti sj str hgg ok kafa skn, er hvr veitti rum, en aldri hjuggu eir sv strt, at nokkut biti. eira atgangr var sv harr, at allir stukku fr, eir er nnd vru, en sv hrkk eldrinn r vpnunum, er au mttust, at alla vega sindrai af.

Inn mikli grmumar mtti Eireki konungi, ok var eira atgangr mjk harr. Eirekr konungr hafi skjldinn a eiri hendi, er srr var, en hj me hinni bi margt ok strt, v at hann var inn mesti kappi. Sv endai eira viskipti, at grmumar klauf af konungi allan skjldinn. Eftir at hj hann ba ftr undan Eireki konungi ok drap hann. San lt hann lf sitt me miikilli hreysti. Brast fltti liinu, ok fli hverr, sem mtti. Tkst n mannfallit njan leik, er vkingar rku flttann drengiliga.

eir Hrlfr ok Grmr hrfuu r fylkingunni ok brust me miklu kappi, ar til er Hrlfr skorai sundr mki Grms miju me Hreggviarnaut. Grmr hljp Hrlf sterkliga. Var Hrlfr at kasta sverinu ok tk mti. Grmr hamaist , sv at hann jrina til knj, en Hrlfr barst undan ok var at fora sr vi fllum, Grmr spj stundum eitri, stundum eldi Hrlf, sv at at hefi hans bani orit, ef eigi hefi kpan fyrir verit ea blaka s, er Mndull gaf honum. Var hans andi sv heitr, at hann ttist nliga brenna gegnum Vfreyjunaut ok herklin. Kramdi Grmr hold af beinum, ar sem hann tk til. Aldri ttist Hrlfr meiri mannraun komit hafa. at s hann, at hann mundi springa af mi, ef eir ttist tveir vi lengi, ok sv spyrndu eir sterkliga til, at af gekk gras ok svrr af jrini, ar er eir gengu. Hann sr, hvar Mndull kemr hlaupandi. Hann rfr eitt sver, er l vellinum, ok hggr bum hndum ft Grms, en ekki beit heldr en stein kmi. Mndull hleypr aftr til valsins ok finnr Hreggviarnaut. Hann bregr hrka snum eggina ok dregr sverit angat, er eir glmdu, v at hann fekk at eigi borit n reitt fyrir unga sakir. Getr hann dregit sverit aftan at klfunum Grmi, sv at sundr tku sinarnar ftunum. fell Grmr.

Dvergr mlti: "Haltu, Hrlfr, sv at hann veri ekki lauss."

Grmr braust um fast ok stti jr nir, en Hrlfr helt honum eftir megni. mlti hann: "Mikil lukka fylgir r, Hrlfr, ok muntu frgr vera af drpi mnu ok strvirkjum eim, er hefir unnit Gararki. Haugr mun orpinn eftir mik ok settr vi sj fram, ok mun eim llum vss daui, er ar taka fyrst land, eir af hafi koma til. Margar gildrur hefi ek sett r til daua, v at mr sagi lng um hugr um at, er n er fram komit. Ek sendi Vilhjlm til n at svkja ik, en r var lengra lf lagit. N hefir mik ekki yfir unnit, ef eigi hefi sj happadvergr ar tilstilli um verit.

Mndull hljp upp ok stakk digru kefli munn Grms, sv at fast st. Mndull mlti : "Ef Grmr hefi n mtt mla lengra, hefi hann sv fyrirmlt r ok fleirum rum at hefir morknat sundr ok orit at engu nema dufti, ok skaltu drepa hann fljtt ok leggja sverit fyrir brjst honum, en aflima eigi, v at at verr allt at eitrormum, er af honum er hggvit. Skal ok engi fyrir hans sjnum vera, mean hann deyr, v at at er ess bani."

Hrlfr tk n Hreggviarnaut ok lagi fyrir brjst Grmi, sv at t gekk um bakit, en dvergr tk skjld einn ok Iagi fyrir sjnu. En tt at megi lkligt ykkja, segir sv, at hann drafnai sundr sem snjr eldi ok var at dufti einu. Lt Grmr sv lf sitt me hriligum fjrbrotum ok hru handakasti, en Hrlfr l ofan honum, ar til hann er daur. Helt Hrlfi mjk vi megi af umfangi v, er hann hafi haft vi Grm gi.

S inn mikli grmumar sneri aftr til valsins, egar hann hafi litla stund rekit flttann. Kom hann ar at, er eir Stefnir ok Brynjlfr lgu, sv sem fyrr var fr sagt. Vill hann duga Stefni ok leysti hendr Brynjlfs af honum, en at fekk hann eigi gert, fyrr en hann braut af honum srhvern fingrinn. Lmdu eir hann san me keppum hel. Var Stefnir sv stirr orinn af hans handagangi, at varla mtti hann einnsaman ganga me rum mnnum.

Var essi n in mikla orrosta endu, ok hafi ar orit sv mikit mannfall, at menn vissu varla vlkt, ok lgu dauir mannabkar um alla vllu sv ykkt, at eigi mtti um jrina ganga fyrir v mikla valfalli. Hafi fleira fallit af Eireki konungi. Hrlfr ok Stefnir hfu ltit allt li sitt fyrir utan tta hundru manna, er eftir lifu, ok var at flest srt. Skorti ar n ekki vpn n vna gripi, er dauir menn hfu tt. Gekk Hrlfr ok Stefnir n til herba sinna, ok batt Mndull dvergr sr manna, ok lofuu allir hans kunnttu ok dugna. Sagi Mndull, at at hefi verit hans bani, ef Grmr hefi nt honum, hann steypti sr nir jrina. "Naut ek ess," segir hann, "at fleiri vru mnir vinir en hans ar fyrir."

Grmumar fr til skipa sinna um kveldit me snu lii, ok tjlduu eir sr herbir. Tku n hvrirtveggju sik nir, ok tti flestum ml hvldar. Li at, er undan komst ok Eireki konungi hafi fylgt, flu til borgarinnar ok heldu sik ar.


34. Fr athfnum Hrlfs

Um nttina, er menn vru sofnair, gengu eir Hrlfr ok Stefnir til herba skipamanna ok svfu eir allir me herklum snum. Tk Hrlfr ok beltit, at er Hreggvir gaf honum, ok batt vi spjtskaft grmumanns ok mlti: "enna grip gef ek formnni lis essa, ok ar me akka ek honum sna drengiliga jnustu ok liveislu. ykkist ek skyldugr at gera honum allan ann ga, sem ek m veita honum ok hann vill af mr iggja."

Engi svarai eim. Gengu eir n til ba sinna ok svfu af nttina.

Um morgun rla gekk Hrlfr til borgarinnar me li sitt. Kom ar ok grmumar me sitt li. ingai Hrlfr vi borgarmenn ok jtai eim grium, ef eir vildi borgina upp gefa. Taka eir n ann kost. Gengu eir Hrlfr borgina me llu lii snu ok skutu hsingi, ok kva Hrlfr upp inginu, at eir vru ar komnir af hendi Ingigerar konungsdttur at vinna hennar rki aftr af hennar vinum ok hn vri n Danmrk heil ok vel til reia. Uru landsmenn vi essi tendi mjk glair ok ttust undir hennar vald jna vildu.

Gengu eir Hrlfr n til halla ok settust til drykkju me mikilli glei. Tk inn kunni mar af s grmuna. Kenndi Hrlfr ok Stefnir , at ar var kominn Hrafn, er fyrr var Jtlandi ok Hrlfr gaf klin. Segir hann eim tendi au, er gerst hfu Danmrk, fall orgns jarls ok at, at hann hefi ar at borit. Uru eir Hrlfr ok Stefnir hljir vi essi tendi ok kkuu honum mikilliga fyrir sna liveislu.

Hrafn segist hafa tlat, at eir mundi hafa orit seinir til eira inn fyrra dag, - "vru r gs fr mr makligir fyrir lfgjfina ok klin endr fyrir lngu, er it gfu mr, en Krkr, brir minn, fell gr fyrir Grmi gi, ok ykki mr at inn mesti skai, tt ek veri sv bit at hafa."

Skildu eir n talit. Vru eir ar ntt gum fagnai.

Um morgun eftir ltu eir Hrlfr hreinsa vllu ok skiptu herfangi me snum mnnum. Vru ar reistir rr haugar mjk strir. Setti Hrlfr Sturlaug, fur sinn, einn ok Krk, brur Hrafns, ok alla vildustu kappa, er fallit hfu af eira lii. Var ann haug borit gull ok silfr ok g vpn ok vel um bit. annan haug var settr Eirekr konungr, Brynjlfr ok rr ok eira vildarmenn. I rija var settr Grmr gir vi sj fram, ar sst tti vn, at skip mundi koma at, en almgi var ar dysjar, er fallit hafi.

Setti Hrlfr n stjrnarmenn yfir allt rkit, til ess er konungsdttir kmi til, en dvergr tk orlof af Hrlfi, ok akkai hann honum sna fylgd ok gaf honum hluti, er hann vildi hafa. Gya, systir Eireks konungs, hvarf burt r Gararki, ok var at geta sumra manna, at Mndull mundi hafa haft hana burt me sr.

Eftir at bjuggust eir Hrlfr til heimferar ok heldu burt r Gararki ok lttu eigi fyrr en eir kmu til Danmerkr rs. ann sta hafi orgnr mest eflt. Gekk Bjrn mti eim me miklum fagnai ok allr landslr. Jungfrrnar uru fegnar eira aftrkvmu. akkai Ingigerr eim sna framgngu. Bjrn hafi geymt r einu jarhsi, san jarlinn fell.

Sagi Ingigerr n einarliga, at hn vildi engan mann eiga nema Hrlf Sturlaugsson, v at hann hefi mestu um kostat fur sns at hefna, - "hefir hann n misst fur sinn ok brur ok ara vini ok frndr, en komit sjlfr mestan hska."

Mltu essu engir mti. Geri Bjrn eim n smiliga veislu, ok drukku erfi orgns jarls.


35 Frsgn Hrafns

Einn dag at veislunni st Hrafn upp ok beiddi sr hljs ok mlti: "akkir vil ek gera yr, Hrlfr ok Stefnir, fyrir ann heir ok velgerning, er it hafi til mn gert bi n ok fyrr, er ek var hr. Vil ek n kunngera yr mitt nafn ok tterni: Konungr einn ht Jtgeirr ok r fyrir einu konungsrki Englandi ok hafi atsetu borg eirri, er Vncestr heitir. Hann tv sonu ok eina dttur. Ht inn ellri sonr hans Haraldr, en annarr Sigurr. lfhildr ht dttir hans. Ek er s sami Haraldr, en Sigurr, brir min, fell Gararki, sem r vissu, ok er murkyn okkart hr Danmrk. En er ek var fimmtn ra, en brir minn rettn, var fair minn svikinn af frnda snum, er Heinrekr ht, ok er hann mikill kappi ok eirumar. Lt hann san taka sik til konungs ok heldr san rkinu, en vit brr kmumst me nauum undan ok fengum komit lfhildi til geymslu borg , er Brandifura heitir, ok hefir hn ar verit san, en vit brr hfum farit huldu hfi um msi lnd ok nefnt okkr Krk ok Hrafn. Hfum vit fengit li etta ok skip hj msum hfingjum me styrk frnda okkarra. Hefir Heinrekr mikinn styrk af Skotlandi, v at hann dttur Melans jarls r Mrai ok mikill vin hfukonungsins, er Dungall heitir. Vi hann er kennt Dungalsbr, v at hann hefir ann sta byggja ltit. N vil ek ess bija yr, Hrlfr ok Stefnir, at r veiti mr li ok styrk, at ek mtti fur mns hefna ok mna furleif aftr vinna."

Hrlfr sagi:"Allan ann styrk ok fylgi skal ek r veita, er ek m, ok eigi fyrr vi skilja en hefir itt rki aftr unnit ok na harma rekit, ea at rum kosti skal ek lta lfit"

Stefnir talai ok slkt it sama. Haraldr akkai eim or ok gvilja.

egar eftir veisluna bjuggust eir til ferar ok vldu me sr allt it frknasta li, er f kunni. eir settu Bjrn rgjafa eftir til landsgslu ok fleiri rkismenn me honum, en r eir fru, hafi Haraldr upp or sn ok ba ru, systur Stefnis. Var Hrlfr etta flytjandi ok fleiri tgnarmenn arir. Fr at fram, at Haraldr fekk hennar, ok skyldi hn festum sitja, til ess eir kmi aftr. Eftir at sigldu eir af Jtlandi ok hfu rj tigi skipa ok ll vel bin. eir lttu sinni fer eigi fyrr en eir kmu vestr til Englands vi ey , er Lindisey heitir. ar lgu eir lgi ok lgu ar nokkura daga ok biu byrjar, v at eir vildu eigi ar herja.


36. Orrustan vi stn

Sv er sagt, at me Heinreki konungi var s mar, er Annis ht. Hann var gamall at aldri, en nr ok forn at illsku ok fjlkynngi. Hann hafi fstrat Heinrek ok verit jafnan hans runeyti. Annis hafi sagt konungi fyrir mnui, at Haraldr ok Hrlfr mundi ar koma me mikit li ok hvat eir tluust fyrir.

Sagi Annis kappa mikla Hrlf ok Stefni ok n mundi raa vi urfa, - "er at mitt r at senda til Skotlands til Melans jarls, mgs ns, ok hann komi til lis vi ik. skalt ok gera bo til Dungals konungs, at hann sendi r li, ok egar Hrlfr kemr vi land, skaltu senda eim mann at hasla eim vll ok bja eim til orrostu. Mega eir eigi herja at rttum vkingalgum. Orrostustainn skal setja vi satn norr fr Kanaskgum. ar er landsleg mest ok verst fltta vi at koma, en skginum skaltu vera lta helming lis vrs, til ess at eir veiti eim bakslettur, ok koma eim opna skjldu. Skulum vr kringja um ok lta engan me lfi burt komast."

Sndist konungi etta gott r ok lt sv me fara sem Annis sagi fyrir. Kom Melans jarl af Skotlandi me mikit li. Var at ok frtt li, er Dungall konungr hafi sent Heinreki konungi. Vru ar fyrir lii berserkir tveir. Ht einn mon, en annarr Hjlmarr. Vru eir miklir fyrir sr at afli ok harfengi. Hafi Heinrekr n fljanda her. Kmu n sendimenn hans til Lindiseyjar ok sgu eim Hrlfi, at eim var haslar vllr ok til orrostu bit vi satn. Sndist at sumum rligt at fara me jafnltit li upp megin landsins, sv sein ar var mikit fjlmenni fyrir. Heldu eir til ess staar, er Skorsteini heitir, ok ltu ar eftir skip sn ok bjuggu sik a til landgngu ok lttu eigi fyrr en eir kmu vi satn. Var Heinrekr konungr ar fyrir ok Melans jarl me fljanda her, en skginum vru eir mon ok Hjlmarr me mikit li, ok vissu eir Hrlfr ekki til ess.

Vru n skipaar fylkingar: Heinrekr konungr setti rjr fylkingar. Var hann sjlfr miri fylkingu, en Melans jarl annarri. riju fylking var greifi s, er Engilbert ht ok var inn mesti kappi. Me honum var s mar, er Rauam ht ok var bi mikill ok sterkr ok fullhugi inn mesti. Vru merki borin fyrir eim llum. nnis var ekki orrostu. Haraldr vildi fylkja mti Heinreki konungi, en Stefnir mt Melans jarli. Hrlfr fylkti mt Rauam ok Engilbert.

Var eftir at lra blsit, ok knust hvrirtveggju til framgngu me pi ok eggjan. Tkst ar fyrst skothr, en san in harasta hggorrosta, ok gegnu hvrirtveggju vel fram. Skotar ok Englismenn vru fyrst mjk kafir, en Danir tku vel vi ok snarpliga. eir Engilbert ok Rauam mttu Hrlfi egar fyrstu, orrostan festist, ok sttu at honum bir senn, en hann varist vel ok drengiliga. Var hann herklum snum ok utan yfir Vfreyjunaut. eir vru bir fimir ok sterkir, Rauam ok Engilbert, ok kom Hrlfr aldri stahggi , en klauf hann af eim allar hlfar. Var Hrlfr mjk mr, en ekki festi vpn honum fyrir hlfar sakir. Hann var n kafliga reir. Honum var at fyrir, at hann kastai sverinu, en rann undir Engilbert greifa me sv miklu skjtri, at hann hf greifann upp yfir hfu sr ok fri han hfinu nir, sv at hlsbeinit gekk sundr.

v hj Rauam bum hndum hrygg Hrlfi, sv at sverit gekk sundr undir hjltunum. Vildi hann hafa gripit Hreggviarnaut. Hrlfr hljp hann ok lt hann kenna afls munar ok hneppti hann undir sik ok setti kn fyrir brjst honum sv hart, at inn gengu bringspalirnar. Ltu Kauam ok Engilbert sv lf sitt, ok ttu eir verit hafa inir mestu hreystimenn.

Hrlfr tekr n Hreggviarnaut ok hggr til beggja handa. tti eim Skotum hann mjk srbeittr ok hopuu heldr undan. Hrlfr mat eigi muninn eftir eim at fara ok drap hvern, er fyrir honum var. Danir uru ess brtt varir, at eim bitu eigi vpnin, tt eir hjuggu rtt til, sem eigi vru hlfar fyrir, ok var lka sem eir beri me lurkum, utan Hreggviarnautr beit sem vatn brygi. Hafi at ok engi deyft geta utan Grmr gir, sv at menn vissi til ess dmi. Fellu n meir Danir en Englismenn.

essu nst heyru eir lrablstr ok herp. Hlupu berserkirnir fram r skginum me miklu lii ok kmu eim Hrlfi opna skjldu. Geru eir hara atgngu, ok fellu n Danir undvrpum. Hrlfr ba sna menn snast mti ok horfast at bkum. Fr hann ok me merki snu mti berserkjunum. Var n allhr orrosta. Stefnir tti vpnaskipti vi Melans jarl, ok var at harr samgangr, v at hann var mikill kappi, en sver Stefnis beit ekki. eir mon ok Hjlmarr kmu n mti Hrlfi. eir hjuggu til hans bir, en hann hafi fyrir sr skjldinn ok bar af sr drengiliga. Hrlfr sveipai sverinu til Hjlmars ok kom lrit fyrir ofan mjmina ok ar undan ftinn ok d hann eftir ltinn tma.

Annis kom fram. Hann hafi skjld fyrir ser stran sem hur, en ltit sax annarri hendi. Hann lagi saxinu mijum merkismanni Hrlfs, sv at egar gekk gegnum. Fell merkit jr. Dnum bitu n vpnin egar Annis var fram kominn. Dugi n hverr sem mtti. Fell n margt af hvrumtveggjum, en fleira af Dnum.

Hrlfr vildi n hefna merkismanns sns ok hj til Annis. Hggit kom mijan skjldinn, ok klofnai hann nir at mundria. St sverit fast, en Annis helt sv sterkliga, at hvergi bifaist skjldrinn, en Hrlfr vildi sleppa sverinu. Var ess eigi kostr, v at bar hans hendr vru fastar vi mealkaflann.

Annis ba Skotana at skrifta Hrlfi, - "v at n hefir vargrinn stilli gengit."

Geru eir n sv, at eir yrptust at Hrlfi mjk margir. rir hjuggu ea bru hann. Bi var hann grjti grttr ok xum hggvinn ok kylfum lamdr. Grettist Hrlfr n ekki hagliga ok braust um fast me hrum ftaspyrningum. Var hann eigi lauss.

N er fr Stefni at segja, at hann barist vi Melans jarl. Tk n at bta sverit. Hann hj til jarlsins af llu afli ofan hjlminn. at hgg var sv mikit, at hann klauf hjlminn ok hfuit ok bkinn allan brynjaan nir gegnum, sv at jru nam staar. Hfu eir n lengi barist.

Stefnir undraist n, at hann sr ekki merki Hrlfs n sjlfan hann ok leitar eftir honum, ar til hann s, hversu hann var staddr, at eir sttu at hggva undan honum ftrna. Skundar hann n at duga honum ok kemr at Annis vrum ok hggr me sverinu framan hjlmbarit ok at sundr ok ar me alla sjnuna ok bar hendrnar lnbogabtunum. Snddi nnis n fimliga. Var Hrlfr n lauss, ok var eigi gott fyrir honum at vera, ok sneri at mon ok hj til hans me bum hndum. Sverit kom skjldinn ok tk sundr, en blrefillinn reist brjstit ok kviinn, sv at t fellu irin, ok fell mon daur til jarar. Hrlfr var svo reir, at hann eiri engu. Hann hj kafliga sem hendrnar fengu tast reitt sverit, en rr ea fjrir fellu fyrir hverju hans hggi. v var lkast til at jafna um mannfallit, sem er kafligast hrtr kurfl af stofni, er menn gera til kola. Stefnir geri ok slkt it sama. Fellu n sv skjtt Englismenn, at mrgum hundruum gegndi.

eir Heinrekr konungr ok Haraldr hfu fundist ndverliga orrostunni ok hfu barist allan daginn. Vru eir bi srir ok mir, en Haraldr meir. Hrlfr sr n eira vireign. Hann hafi fjrum sinnum gengit aftr ok fram gegnum fylkingar Heinreks konungs. Hann ver at konungi ok hggr hrygg honum, sv at hann fell tv hluti daur til jarar.

En er Skotar ok Englismenn sj konung sinn fallinn, fli hverr, sem ftr hafi ok v kom vi, en hinir rku flttann ok drpu hvern, er eir nu ok eigi gekk til gria. Hrlfr rak langt flttann. urfti s engi gria, er hann ni sveri til, ok fell mikill fjldi flttanum. Sneru Danir aftr ok flettu valinn ok tku ar mikit herfang. Annis var fangar orrostunni, ok lt Hrlfr eykr spretta honum sundr, ok lauk sv hans vi. Hrlfr var srr mikit, bi hndum ok ftum, en va um bkinn blar ok lerkar af strum hggum, tt eigi hefi bitit.

Fru eir Haraldr n til Vncestuborgar, ok var hn upp gefin fyrir eim, ok gekk allt landsflk glaliga til handa Haraldi. Var hann n til konungs tekinn yfir allt at rki, sem fair hans hafi tt. akkai hann eim Hrlfi ok Stefni, sem vert var, sna fylgd ok framgngu. Skotar eir, er undan kmust, fru fund Dungals ok sgu honum snar farir ok mannskaa ok at Hrlfr var lkari trllum en mnnum fyrir afls sakir ok vaxtar. Lkai Dungal mjk illa mannskai s, er hann hafi fengit, ok var sv bit at hafa.


37. Fr brullaupi ok landaskipan

eir Hrlfr ok Stefnir stu n um kyrrt me Haraldi, at er eftir var vetrarins. Lt Haraldr skja lfhildi, systur sna, til Brandfuraborgar, ok fr hn me gu fruneyti ok smiligri fylgd. Var Haraldr feginn systur sinni ok sv hvart eira ru. Var hn in frasta jungfr ok vel at atburum, sem konungsbarni byrjai. Stefni rann skjtt starhugr til hennar ok gekk tal vi hana, ok virtist hn honum bi vitr ok hversklig. Hafi Stefnir uppi bnor til hennar, en hn svarar v vel ok veik v mjk til brur sns, Var a austt vi Harald, v at honum var Stefnir kunnigr at gum drengskap ok mikilli hreysti. Fr a fram, at Stefnir fastnai lfhildi, ok greiddi Haraldr t mund hennar gulli ok gum gripum.

Bjuggust eir n allir, egar vrai, aftr til Danmerkr ok hlu skipin me malt, mj ok vn ok drum klum ok llum eim varningi, er drmtastr var Danmrk ok f kunni Englandi, heldu san aftr til Danmerkr, ok var lfhildr me eim. Var allt flk Jtlandi fegit eira aftrkvmu. Tku jungfrrnar vel vi eim ok Bjrn rgjafi. Fr lfhildr til eira Ingigerar ok ru, ok var n mikill fagnar me eim llum saman.

Ltu eir n ryja skip sn ok efna til gtrar veislu me llum snum bestum tilfngum, er Danmrk mtti f ea nlgum lndum. Var ar engi hlutr til sparar um hallir ok hsbning ok alla hluti, er mtti Norrlndum. Vru til essarar veislu bonir burgeisar ok hirmenn, greifar ok jarlar me hertugum ok konungum ok llum rum mikiks httar mnnum. Vru flestir tgnarmenn at essi veislu, er vru Danmrk. Ok at llum samanskipuum ok angat komnum var mnnum sti skipat, ok ntu ar kurteisir junkerar ok hverskir hofmenn. ar vru fram bornir alls konar rttir me inum drustu jurtum, allra handa dra hold ok fugla, af hreinum ok hjrtum ok vnum villisvnum, gss ok rjpur me pipruum pfuglum. Eigi vantai ar inn drasta drykk, l ok enskan mj me vildasta vni, pment ok klaret. Ok at brullaupinu settu ok veislunni sv skipari mtti heyra alls konar strengleika, hrpur ok ggjur, smphn ok salterum. ar vru bumbur barar ok ppur blsnar me alls kyns lystiligum leikum, er lkaminn mtti vi glejast. Eftir at vru jungfrrnar inn leiddar me snum skrautligum skara ok skemmtiligum kvenna fjlda. Leiddu tveir tgnarmenn hverja eira, er brgumarnir ttu a eiga. V ar yfir eim bori steindum stngum kli, hvat er skyggja skyldi eira bjarta bna ok fgru fer, til ess er r vru sti komnar. Var klit burt tekit. Bar eigi lit af lit, hrund ok hr sknanda ok gull glanda me gimsteinum beranda. Sndust llum lfhildr ok ra flvar lit hj Ingigeri. Var n veisla in viruligasta, ok at essari veislu gekk Hrlfr at eiga Ingigeri, en Stefnir lfhildi, Haraldr ru. essi veisla var sjau ntr standandi me sama sett ok skipan verandi sem ek er n greinandi, me heir ok prs endandi, brgumar me gum gjfum alla tgnarmenn reifandi ok eim sna ar kvmu akkandi, en hverr til sinna heimkynna farandi, eira r sem ok mikilmennsku lofandi ok allir me vinttu skiljandi. Tkust n me eim gar stir.

Var Haraldr konungr ekki lengi Danmrk, r hann bjst heim til Englands. Skildi hann vi Stefni, mg sinn, ok Hrlf me vinttu ok fr san rki sitt. Var ra drottning me honum, ok settust um kyrrt. ttu au brn saman, tt au s eigi nefnd.

England er kallat gagnauigast land af Vestrlndum, v at ar er blsinn allr mlmr, ok ar fellr hveiti ok vn, ok alls konar si m ar hafa. Eru ar ok kli ger ok marghttair vefir meir en rum stum. Lundnaborg er ar hfustar ok Kantaraborg. ar er Skaraborg ok Helsingjaborg, Vncestr ok margir arir stair ok borgir, er hr eru eigi nefndir.

Stefni var gefit jarlsnafn yfir allt Jtlnd, ok sat hann oftast Rpum. Danmrk er mjk sundrlaus, ok er ar Jtland mestr hluti rkis. at liggr it syra me hafinu. Jtlandssa er kllu vestan fr hafinu, Vandilskaga ok surr til Rpa. Jtlandi eru margir hfustair, syst Heiab, annarr Rpum, rii rsi, fjri Vbjrgum; ar taka Danir konung sinn. Limafjrr er Jtlandi. Hann gengr af norri til surs, en innanverum firinum gengr Haraldsei vestr til hafsins. ar lt Haraldr konungr Sigurarson draga yfir skip sn, hann fr undan frii Sveins konungs. Fyrir vestan Limafjr liggr Vandilskagi. Honum vkr til norrttar. Jrungi er ar hfustar. Milli Jtlands ok Fjna gengr inn lfasund. Fjni er hfustar insey. Milli Fjna ok Sjlands gengr Beltissund. Sjlandi er hfustar Riskeldu. Fyrir noran Sjland gengr inn Eyrarsund ok ar fyrir noran Skney. ar er hfustar Lundum. Milli Jtlands ok Skneyjar liggja mrg str eylnd. ar er Smsey, lsey, Lland, Langaland. Borgundarhlmr liggr austr hafit. Hfu Skjldungar enna tma etta rki, en hfu arir konungar ok jarlar ekki minna rki at ra en eir Danmrk tt Skjldungar bri hri tgn fyrir sakir nafns ok ttar.


38. Rkisstjrn Hrlfs ok sgulok

Sv er hr sagt, at Stefnir jarl muni ekki langlfr verit hafa ok tti ekki barn, sv at r barnsku kmist. eir Hrlfr ok Stefnir skildust me mikilli vinttu ok heldu snum flagsskap, mean eir lifu bir. Ekki er ess getit, at Hrlfr kmi til Hringarkis san. En at er sagt, at at sumar fr Haraldr vestr til Englands. Sigldi Hrlfr af Danmrk austr til Hlmgara me tu skipum ok Ingigerr me honum. Var Hrlfr ar til konungs tekinn yfir allt Gararki me ri konungsdttur ok annarra rkismanna. rijungr Gararkis er kallar Knugarar. at liggr me fjallgari eim, er skilr Jtunheima ok Hlmgararki. ar er ok Ermland ok fleiri nnur smrki. Hrlfr stri n rki snu me mikilli viring. Var hann bi vitr ok stjrnsamr. oru engir hfingjar hann at herja sakir hans frgar ok hreysti. Unnust au mikit Hrlfr ok Ingigerr, ok ttu au mrg brn. Hreggvir ht sonr eira ok var mikill fyrir sr. Hann fr herna Austrveg ok ekki aftr san. at er frra manna sgn, at annarr sonr Hrlfs hafi veri lfr konungr Danmrk, er Helgi inn frkni herjai , en Hrmundr Gripsson veitti lfi, sem segir sgu hans, ok drap Helga, ok r Dagna ok Dagbjrt vru dtr Hrlfs, er grddu Hrmund. En at er eigi ritat, hvrt r vru brn Ingigerar ea eigi. rii sonr Hrlfs ht Hrr, fair Kra, fur Hra-Knts. at er sagt, at Hrlfr yri gamall mar, en eigi er at greint, hvrt hann var sttdaur ea me vpnum veginn.

N tt essi saga ykki eigi samhlja vera rum sgum, eim er at ganga essu mli, um mannanfn ok atburi, hvat er hverr vann ea geri me frg ea visku, fjlkynngi ea svikum ea hvar hfingjarnir rktu, er at lkligast, at eir, er skrifat hafa ok samsett essi tendi, muni eitthvert hafa fyrir sr haft, annathvrt forn kvi ea frra manna sgn. Munu r ok fr ea engar fornra manna sgur, at menn vili me eium sanna, at sv hafi verit sem sagar eru, v at flestar vera orum auknar, vera ok eigi ll or ok atvik greind sumum stum, v at flest er seinna en segir. Stendr v best at lasta eigi ea kalla lyg frra manna sagnir, nema hann kunni. me meirum lkendum at segja ea orfriligar fram at bera. Hafa ok forn kvi ok frsagnir meir verit fram sett til stundligrar glei en vinligs trnaar. Verr ok ftt sv lkliga sagt, at eigi finnist snn dmi til, at annat hafi sv orit. at er ok sannliga ritat, at gu hefir lnat heinum mnnum einn veg sem kristnum vit ok skilning um jarliga hluti, ar me frbriligan frknleik, aufi ok gta skapan.

N verr hr endir essu mli fr Hrlfi Sturlaugssyni ok hans afreksverkum. Hafi hverr kk, er hlir ok sr gerir skemmtan af, en hinir glei, er angrast vi ok ekki verr at gamni. Amen.


Nettgfan - september 1998