HLFDANAR  SAGA  EYSTEINSSONAR




1. tt Hlfdanar konungs

rndr hefir konungr heitit. Vi hann er kenndr rndheimr Noregi. Hann var sonr Smings konungs, sonar ins, er r fyrir Hlogalandi. Smingr tti Naumu, er Naumudalr er vi kenndr. rndr var mikill hfingi. Hans kona ht Dagmr, systir Svanhvtar, er Hrmundr Gripsson tti. eira sonr ht Eysteinn, en annarr Eirekr inn vfrli, er fann dinsakr. Hans mir er ekki nefnd.

Eysteinn giftist ok fekk dttur Sigurar hjartar, er sa ht. Hennar mir var slaug, dttir Sigurar orms auga. Eysteinn fekk me henni Finnmrk ok Valdres, tn ok Haaland. Hann var rkr ok stjrnsamr. au ttu son, er Hlfdan ht. Hann var ok stjrnsamr ok stilltr vel ok frr snum ok vandist snemma vi allar rttir, r sem karlmann mttu fra ok betra var at hafa en missa. Hann var vinfastr ok trlyndr ok vinavandr, gleimar mikill, sv at alla glei mtti vi hann eiga, en ef honum mislkai, var hann unglyndr ok langrkr, en eigi mjk brskapar. Hann x upp me fur snum, ar til hann var fimmtn vetra gamall. tk mir hans stt ok andaist. tti konungi at mikill skai ok llum rum, ok var hennar tfer ger smiliga. Konungr undi ltt rki snu aan fr, ok fr hann herna hvert sumar.

Mar er nefndr Svipr. Hann var rkr bndi ok meallagi vinsll. Hann tti rj sonu. Einn ht lfkell ok var kallar snillingr. Hann var mikill jafnaarmar ok eigi mjk vitr. Hann var hernai me Eysteini konungi ok hafi fimm skip sinna vegna. Konungr helt mikit af honum. Annarr sonr Svips ht lfarr. Hann var rgjafi konungs. Hann var vinsll mar ok trlyndr, ok tti hann alls staar bta til bi fyrir konungi ok rum. lfr ht inn yngsti sonr Svips. Hann var kallar lfr inn illi. Hann herjai um Eystrasalt ok um Bjarmaland. Hann hafi mikla rningjasveit ok var allvinsll.

Eitt sumar herjai Eysteinn konungr Austrveginn. lfkell snillingr var me honum ok Hlfdan, sonr konungs. eir hfu rj tigi skipa vel skipu, en lfarr, brir lfkels, hafi vald yfir rki Eysteins konungs, mean hann var hernainum.


2. Fr Hergeiri konungi ok Ingigeri

enna tma r fyrir Aldeigjuborg konungr s, sem Hergeirr ht. Hann var vi aldr. sgerr ht kona hans. Hn var dttir Hlvis konungs af Gautlandi. Brr hennar vru eir Sigmundr, er var stafnbi Haralds konungs ins hrfagra, ok Oddr skrauti, fair Gull-ris, er getr Landnmabk slandi. au ttu eina dttur, er Ingigerr ht. Hn var allra meyja frust ok sv str vexti sem karlmar. Flestir hlutir vru henni vel gefnir. Hn var at fstri me jarli eim, er Skli ht. Hann r fyrir laborg ok jarlsrki v, sem ar l til. Hann var sagr brir Heimis, fstra Brynhildar Buladttur, er getr sgu Ragnars konungs lobrkar. Skli var kappi mikill ok manna vitrastr.

Kolr ht mar. Hann var rll Skla. Hann var mikill mar ok sv sterkr, at hann hafi tlf karla afl, til hvers sem hann gekk. at mtti kalla, at hann hefi mest r me jarlinum. Hann var honum dyggr. Dttur tti hann sr. S ht Ingigerr ok var allra meyja frust ok mjk lk Ingigeri konungsdttur bi vxt ok yfirlit, en eigi var nttra eira lk, v at Ingigerr konungsdttir var vel siu, en nafna hennar var in mesta fla, en var hn vel mennt, v at konungsdttir hafi kennt henni hannyrir, ok var hn iuliga skemmu hennar.

Skli jarl unni mikit fstru sinni. Eigi var Skli kvngar. rttamar var hann sv mikill, at engi mar komast til jafns vi hann.


3. Eysteinn felldi Hergeir konung

Eysteinn konungr er n kominn fyrir Aldeigjuborg me her sinn. Hergeirr konungr var fliar fyrir. Eysteinn konungr gekk at borginni me lii snu. Hergeirr konungr vari vel ok drengiliga, en var hann eigi vi bardaga binn, ok uru r mlalyktir, at Hergeirr konungr fell ok mestr hluti lis hans. En egar konungr var fallinn, bau Eysteinn konungr gri llum eim, sem eptir vru. Gafst upp bardaginn, ok gengu eir til gria, sem eptir vru. Lt konungr hreinsa borgina. San lt hann leia drottningu fyrir sik, en hn var hru skapi.

Konungr horfi hana um stund ok mlti san: "Vrkunn er at," sagi hann, "at r liggi miklu rmi au tendi, sem hr hafa orit ll saman, en btr liggja til alls, ok vil ek n vera r bnda sta, ok er eigi vanfenginn mar mt honum, v at hann var gamall."

"Engi lti vru honum at elli sinni," sagi drottning, "en at uggir mik, hvrt ek ver eim tr, sem hann hefir drepit."

"N er um tv kosti," sagi konungr, "s annarr, at ek mun taka ik frillutaki, ok helzt at slka stund sem auit verr; hinn annarr, at gifzt mr ok gef rkit allt mitt vald, ok skal ek gera inn sma mikinn, ok ttumst ek eigi, at svik n muni mr at bana vera, ek skal deyja."

Drottning mlti: "at mun sannast it fornkvena, at hr vera yndisrrin, ok mun ek ann kjsa at eiga ik."

Konungr segir sr at nr skapi. San var etta ml til lykta snit, ok tkust essi r, ok er allt seinna en segir.


4. Sendifr lfkels ok Hlfdanar

En essu nst kallar konungr saman alla sna menn. Hann mlti til lfkels snillings ok Hlfdanar, sonar sns: "Sv er ml me vexti," sagi hann, "at Skli jarl rr fyrir norr laborg. ar er fstri me honum Ingigerr, dttir Hergeirs konungs. Skli er kappi mikill, ok er oss vn, at hann muni koma hendr oss me her. v skulu it fara austr mt honum ok leggja landit undir ykkr, en fra mr konungsdttur, ok ef it geti unnit landit, skal lfkell vera ar jarl fyrir drengiliga fylgd, er hann hefir mr fylgt, ok skal ek f honum smiligt kvnfang, en Hlfdan skal eiga Ingigeri, ef honum hugnast at r.

eir bjuggu n her sinn lfkell ok Hlfdan ok lttu eigi fyrr en eir koma til laborgar.


5. eir Hlfdan unnu sigr

Skli jarl hafi n frtt au tendi, sem gerzt hfu Aldeigjuborg, ok v safnar hann at sr lii miklu. Ok er liit var saman komit, tk Skli stt mikla. Hafi hann sanna frtt af her eira lfkels ok Hlfdanar.

Hann mlti vi Kol: "at vil ek," sagi Skli, "at gerist hfingi fyrir liinu. Tak upp merki mitt ok kli, ok skal ek f r jarldm, ok skal ek gifta r Ingigeri, fstru mna, ef fr sigr."

Kolr kvest ess albinn. Sagi Skli n fyrir mnnum, hversu breyta skyldu. Hugu lismenn eigi annat en Skli mundi at vera, sem Kolr var. Hann ferr n me liit mti eim Hlfdani ok lfkatli. Skli jarl l orpi einu, ok var honum n heldr aptrbata.

Ingigerr konungsdttir kallar nfnu sna, Ingigeri Kolsdttur, til sn ok mlti til hennar: "Ek vil, at takir vi trnai mnum," sagi hn, "ok ltir engan vita, mean lifir. skalt taka vi klum mnum, v at vit erum mjk lkar. Skaltu kallast dttir Hergeirs konungs, en ek taka vi num klum ok fara fltta me rum ambttum, ok skaltu enna trna aldri lta uppi, mean vit lifum bar. En ef eir sigrast, sem til eru komnir, mun Hlfdan konungsson bija n, ok ertu fullgift, en elligar lfkell, ok er gr, hvrr sem upp kemr."

Hn kvest etta gjarna vilja, ok fr etta fram.

N koma eir Hlfdan ok lfkell at me sinn her. Kolr ltr lka upp borginni ok gengr ut me allan sinn her. Tekst ar bardagi, ok stendr hann me mikilli mannhttu. Kolr var bi sterkr ok strhggr, ok hugu allir ar Skla jarl vera, ok gekk hann gegnum fylkingar eira. Herbjrn ht frndi Skla jarls. Hann hafi fylking mt Hlfdani, ok vru eira skipti allhraustlig, en sv lauk me eim, at Herbjrn fell. Brast fltti lii eira. Hlfdan rak flttann allt til skgar.

N er at segja fr viskiptum eira lfkels ok Kols. Hafi Kolr drepit margan mann. Snlfr ht merkismar lfkells. Hann bar djarfliga fram merkit ok barist drengiliga. eir mttust n Kolr ok lfkell, ok vru eira viskipti allhraustlig, ok brust eir sv lengi, at engi skakkai me eim, ok hjuggust af eim allar hlfar. Kolr hj mikit hgg til lfkels. at kom hjlminn utarliga ok tk af at, er nam, ok var at fjrungrinn ok ar me eyrat it vinstra, ok var hggit sv mikit, at lfkell fell; en Snlfr kom at ok hj til Kols, ok kom andlitit ok tk af nefit ok bar varrirnar ok hkuna, ok fellu tennrnar nir gras. Kolr st eigi kyrr, at hann hefi fengit srit. Hj hann til Snlfs hlsinn, sv at af tk hfuit. lfkell var ftr kominn ok lagi til Kols fyrir brjstit, sv at t gekk um herarnar. Fell hann daur nir. Brast fltti li eira.

lfkell rak flttann, en Hlfdan sneri aptr. Hann sr, hvar tveir menn gengu. at var karl ok kerling. Menn hfu ml af eim, ok spuru au, hversu bardaginn hefi gengit, en eir sgu af it ljsasta, ok san skildu eir. Karl var sv stirr, at hann l herum kerlingu, ok drgnuu au sv til skgar. Hlfdan spuri menn sna, vi hvern eir hefi talat, en eir kvu at stafkarl veslugan.

"At f verr of vandliga hugat," sagi hann, "ar er s karl, er mr er aptrsj at ok betr vri drepinn."

En eir kvu at ningsverk. Var hann kominn skginn, ok tji eigi eptir eim at leita.

Rr Hlfdan n heim til borgarinnar. Var lfkell kominn borgina ok gekk at skemmu eiri, er Ingigerr var , ok var hn leidd fyrir hann.

Hn mlti til lfkels: " hefir n unnit sigr mikinn," sagi hn, "drepit hfingja borgarinnar. N ef r eru rttir hermenn, munu r eigi nast mr ea eim mnnum rum, sem hr eru hfingjalausir, ok lta mik n at finna mna mur."

lfkell sagi, at -- "at skal satt vera, v at at, sem vr hfum af gert, skulum vr gu bta, bi r ok inni mur, ef vilt vera oss tr ok holl, hlin ok eptirlt ok verast eigi vi oss."

"Sv er n komit mnu mli," sagi hn, "at ek tla, at metnarinn hafi ltit at gera."

eir htu henni gu ar um. Vru loknar upp fhirzlur. Tku eir gull ok silfr ok at annat, er lysti, en gfu gri mnnum llum. San var veittr umbningr inum dauum, ok var bit veruliga um leii Skla jarls, er Kolr var reyndar. Lgu eir san land allt undir sik ok bjuggust san mts vi Eystein konung, ok var Ingigerr fer me eim.


6. lfkell fekk Ingigerar

N frttir Eysteinn konungr heimkvmu eira ok hversu mikinn sigr eir hfu fengit. Fagnar hann eim smiliga, ok skemmtu eir honum fr ferum snum. akkar konungr eim vel ok spyrr Hlfdan eptir, hversu honum lzt konungsdttur, en hann kvest eigi mjk kvenskyggn, en sagi , at hn vri vn kona. Ingigerr var n komin hll drottningar, ok fagnai hn henni vel, en me minni blu en margr tlai. lt konungr senda eptir eim mgum.

En er r kmu fyrir hann, mlti hann til sgerar drottningar: "N er hr komin dttir n," sagi hann, "ok vil ek n me yru ri allan sma gera bi r ok henni. Vili Hlfdan mnum rum fara fram, lkar mr vel, at hann fi hennar, ef hennar vili fellr ar til ok inn, drottning."

"Sv er hn viti borin," sagi drottning, "at hn m vel hafa sjlf svr fyrir sr um slk ml."

mlti Hlfdan: "Eigi hefi ek mjk huglagt at kvnast sv bit. Hefi ek ok eigi margar konungadtr st, en vel ykki mr s giftr, sem Ingigeri , ok eggjandi vil ek ess vera, at r s gott r fyrir henni."

mlti lfkell: "Lengi hefi ek yr jnat, herra, ok vnti ek af yr gs, ok tti mr mikill smi, ef r vildu gifta mr essa mey. Hefi ek ok nokkut talat vi hana r, ok hefir hn engi fjartki haft um etta ml."

Konungr spyrr n Ingigeri, hversu henni vri um etta gefit, en hn kva hann mestu mundu um ra, ef mir hennar legi eigi mti, -- "ok san vili r, konungr, auka nokkur nafnbt vi lfkel."

En konungr spuri drottningu, hversu henni vri um gefit, en hn kva sr at bezt lka, at hann si fyrir, sem honum lkar.

Eptir etta gifti konungr lfkatli Ingigeri ok gaf honum jarlsnafn ok laborg til forra ok at rki, sem ar l til, ok var drukkit brullaup eira. Ok san fr lfkell til laborgar ok tk undir sik rkit ok gerist ar hfingi yfir ok galt konungi skatt, ok fr sv fram lengi, ok tkust upp stir me eim Ingigeri.


7. Fr Grmum tveim

Eysteinn konungr sitr n snu rki. Hann unni mikit sgeri drottningu. Hn lt sr alla hluti kvenmannliga vera til hans, ok la sv rr vetr.

at bar til eitt sinn, at kaupskip mikit sigldi austan fyrir Blagarssu strviri. at skip hvarf, ok fannst ekki mannsbarn af, ok tluu menn, at strviri mundi hafa brotit etta sama skip. En eptir um haustit var at einn dag, at tveir menn kmu til hirar Eysteins konungs. eir vru miklir vexti, en eigi vel klddir. Ekki su menn gerla andlitit eim, v at eir hfu sa httu. eir gengu fyrir konung ok kvddu hann veruliga, v at hann var optast blr mali. Hann spuri, hvat manna eir vri. eir sgust bir Grmar heita ok vera ttair utan af Rssa ok hafa misst peninga sna skipreika. eir bu konung vetrvistar.

Konungr spyrr drottning, hvat henni tti r um, en hn sagi, at hann mundi sjlfr slku ra, en kva marga kunna menn misjafnt gefast, -- "er mr eigi af at kenna, ef ek legg ekki til."

Konungr kva hana jafnan litlu vilja sr af skipta um ragerirnar, -- "nenni ek eigi at vsa eim fr mat, at sv eru langt at komnirr."

Var eim n skipat sti ar, sem mtast gestir ok hirmenn. eir vru fskiptnir vi menn, en kmu sr vi alla vel. Grmr inn ellri var sv strr vexti, at fir vru hans lkar. Hann var sterkr ok fimr vi alla leika ok var opt at leikum me konungsmnnum skotbakka ok at knattleikum. Hann fr vel me afli snu, lk engan, en var eigi aflvana, ef arir leituu hann. Grmr inn yngri var mjkr llum leikum, fimr vi skot, en prfai ltt aflraunir, en skaut allra manna bezt af handboga ok lsboga, en tefldi sv vel, at engi komst til jafns vi hann.

Hlfdan konungsson lagi opt leik sinn vi hann, bi um tafl ok skotfimi, en sv mikinn vr helt hann Grmunum, at enga ntt svfu eir sv, at hann vekti eigi ok hefi vitund af eim, ok lei sv fram vetrinn at jlum.


8. Grmr lagi Hlfdan

at var einn dag jlum, at menn lku knattleik fyrir konunginum. Hann sat stli, en drottningin rum. Grmarnir vru at leikunum, ok gat engi leikit til jafns vi inn strra Grm nema Hlfdan konungsson. Aldri hfu Grmar talat or vi drottninguna eim vetri. Einu sinni sl Grmr inn ellri t knettinum, ok tti Grmr yngri at skja. Knttrinn rann allt upp undir stl drottningar. Grmr gruflar eptir knettinum, en hann rttist upp, talai hann nokkur or eyra drottningunni, en hn br nokkut lit vi.

mti dagverardrykkju gafst upp leikrinn. Tku menn til drykkju. Konungr veitti kappsamliga um daginn, ok fell hverr mar sofinn nir snu sti, s sem eigi fri sik sjlfr til sngr. Konungr drakk lengi um kveldit. Drottning sat hj honum. Konungr spuri hana, hvat Grmr hefi talat vi hana, en hn kvest eigi hafa hent reiur v. Konungr sagi, at hn vildi flestar sagnir hj sr geyma ok um ftt sr vsbending gera. Drottning ba hann vera sem varastan um sik. Gekk hn burt. Grmar vru sofnair.

Gekk konungr at sofa ok Hlfdan, sonr hans, me honum. En er eir kmu til skemmunnar, var drottning eigi ar. Konungr lagist nir sngina klum snum ok lagi sver sitt fyrir framan sik. Herbergissveinarnir drgu upp skriljsin, en Hlfdan gekk inn hll, ok lgu Grmar ar ok svfu. Hlfdan s, at inn minni Grmr hafi dregit af sinn glfann, ok var hndin ber. Enga mannshnd ttist hann slka st hafa fyrir fegrar sakir. ar fylgdi me gull sv vnt, at eigi ttist hann st hafa anna slkt, mest sakir steins ess, sem v var, ok hann skildi eigi, hverrar nttru hann var. Hann lokkar n gullit af fingrinum ok lt glfann, en san ba hann draga upp ljsin, ok settist hann nir hj Grmunum. Var myrkt it nera hllinni. Hann helt glfanum hendi sr.

Skjtt fell svefn hann, en vaknai vi at, at ljsin vru slokkin, en Grmr inn minni vatt upp ljsi fyrir augu honum sv bjrtu, at hann oldi eigi mti sj, ok greip af honum glfann ok mlti san: "Eptir essari hendi, gulli ok glfa skaltu leita ok reyja ok aldri nir f, fyrr en s leggr jafnviljugr aptr inn lfa, sem n tk burtu."

En san snarar hann ljsinu til eira dyranna, sem skemmra var til, en hleypr til hinna sjlfr, sem lengra var til, ok ar t.


9. Veginn Eysteinn konungr

Hlfdan sprettr n ftr ok hleypr til eira dyranna, sem ljsinu var til snarat, ok vru r lstar. Snr hann til hinna dyranna ok ht menn , sem inni vru, at eir skuli vakna. Dyrrnar vru lstar, ok var at brjta r upp, r en eir kmist ar t.

Hlfdan vitjar skemmubrsins, ok var konungr ar daur ok lagin sveri gegnum ok rr smsveinarnir, en inn fjri komst upp vertrit ok sagi, at Grmr inn meiri hefi ar komit ok drepit konunginn ok a alla, sem dauir vru, ok kallai san: "Segi sv Hlfdani, at Vgfss ok feigr hafi hefnt Hergeirs konungs," -- ok gekk t san.

essu kom drottning skemmuna, ok fengu henni essi tendi sv mikils, at hn fell vit, ok tti henni vi daua bit. Var n yss mikill borginni, ok fru menn at leita Grmanna bi sj ok landi, ok fundust eir hvergi, ok st essi leit mnu, ok var va gtum til dreift. dyrglaist yfir etta um sir. Var at flestra manna vili, at Hlfdan vri til konungs tekinn.


10. Hlfdan leitai furbana sns

Litlu sar ltr Hlfdan kveja ings. En er hfingjarnir vru komnir, lgu menn til bnarsta, at Hlfdan vri konungr eira, en hann svarai sv, at -- "au tendi hafa hr gerzt fyrir litlu, at mr smir eigi konungsnafn at bera, mean sv stendr, v at eigi er ek alborinn til rkis hr. Mun mrgum ykkja mr betr sma at hefna fur mns ok leita at eim, sem hann hafa drepit. ykki mr r, at drottning sendi eptir Sigmundi, brur snum, at hann komi hverninn sem breytum vr, en ek mun burt fara ok eigi aptr koma, fyrr en ek hefi fundit minn furbana, hversu sem mr verr um auit hefndina."

Drottning sagi, at henni tti hvergi sitt rki betr komit en hj honum. En hvat ar er um talat, er at af rit, at Hlfdan bst r landi me fimm skip ok valdi me sr ga drengi. Sigldi hann fyrst Austrveginn, ok var honum bi gott til fjr ok mannors, en aldri l hann sv vakandi, at vri eigi honum fyrir augum s fagra hnd ok at vna gull, sem hann missti Aldeigjuborg. Ltum hann n sigla alla fimm vetr, sem hann vill.


11. lfketill krafi rkis

ar tkum vr n til, sem lfkell sitr norr laborg ok kona Ingigerr. au frtta n lt Eysteins konungs ok sv, me hverjum htti at hafi orit. Talar Ingigerr vi lfkel, hvrt hann vill ekki kalla til rkis eptir Hergeir konung, fur hennar. Hann kvest ess albinn. San bjuggu au fer sna ok lttu eigi fyrr en au kmu til Aldeigjuborgar. Sigmundr var ar fyrir me drottningu. lfkell kallar til rkis hnd eim drottningu, en hn sagi, at au hefi ng rki, at au girntust eigi meira en au hefi r, ok lta vel yfir, ef au heldi v. Sl heitingar me eim. Fr lfkell heim ok safnar lii.

Sigmundr fr egar norr eptir honum, ok fundust eir ar, sem heitir Krkunes, ok sl egar bardaga me eim, ok lauk sv, at lfkell fli einskipa me konu sna. Sigldi hann fyrst norr Noreg ok fann ar lfar, brur sinn, ok sagi honum, hversu eir Sigmundr hfu skilit, ok ll au tendi, sem gerzt hfu Austrveginum, ok ba n, at hann skyldi gefa upp rkit hans vald, ok sagi, at Hlfdan hefi meira hans rki Austrveginum. lfarr ba hann eigi tala sv mikinn drengskap vi sik, at hann muni gerast drottinssviki, ok ba hann heldr eflast at lii ok skja me stri at rki, sem hann ttist eiga Austrveginum, ok kvest vildu styrkja hann til ess. lfkell lt sr at ekki ngja, ok sl kappmli me eim, ok lauk sv deilu eira, at lfkell drap lfar, brur sinn, en lagi landit allt undir sik, ok gerist hann ar hfingi yfir, ok otti llum etta it mesta illvirki, ok var hann af essu okkasll llu saman.


12. Bardagi Hlfdanar ok lfkels

Ok sem lfkell hefir at sr tekit rkit, safnar hann at sr lii ok skipum, ok helt hann eim Austrveginn. Hann hafi rj tigi langskipa ok dreka einn sjautugan at rmatali. Hann hafi me sr vkinga ok tilegumenn ok hvert illmenni, sem hann kunni at f. varr bggull ht s, er stri drekanum. Hann var berserkr ok it mesta illmenni. Brir hans ht Hrafnkell. Hann var merkismar lfkels ok var manna sterkastr. Marga hafi hann ara stra menn ok sterka me sr. eir fru spakliga ok herjuu hvert land, ar sem eir kmu, ok tku sparliga strandhgg.

eir vru n komnir austr fyrir Hlynskga, ar sem heitir Klyfandanes. aan er ekki langt til Bjarmalands. ar sigldu mti eim tu skip. au vru ll skipu hraustum drengjum, ok var ar kominn Hlfdan, sonr Eysteins konungs, ok hafi hann frtt allt um ferir eira lfkels. En egar eir ekktust, spuri Hlfdan, hv lfkell hefi nzt brur snum ea tekit rki sitt. lfkell sagi, at eir hefi meira sitt rki Austrveginum, at sem hann tti. Hlfdan sagist enga vn vita ess, at hann sti til nokkurs gs rkis.

San brutu eir upp vpn sn, ok sl ar egar bardaga. En me v at lismunr var mikill, var skjtt mannfall mikit lii Hlfdanar. Svii ht s mar, er mest r hafi me Hlfdani. Hann var sterkr mar. Hann sagi fyrir, hversu tengja skyldi skipin, ok lagi hann eim sv knliga saman, at lfkell kom ekki llum snum skipum vi, ok lgu sum skotmli. Tekst n harr bardagi. Ryst Hlfdan um fast. Sr hann, at eim mun eigi duga at berjast til mi. v rr hann til uppgngu drekann til lfkels ok eir Svii bir. ar kom fyrstr mti eim varr bggull, ok ttust eir vi hart vpnaskipti. varr hj til Hlfdanar, ok kom hjlminn utanveran ok tk af at, er nam, en at var kopprinn fyrir ofan hfuit, ok rakai um hfuit Hlfdani. Hann hj mti til vars ok af honum hndina vi xl uppi ok sundr merkisstngina. Svii drap stafnba lfkels, er Egill ht. lagi Ulfkell til Hlfdanar, ok kom hann varan gegnum skjldinn ok brynjuna ok renndi t undir hndina. Fekk hann sr sunni, ok brotnuu honum rj rifin. Svii lagi til vars bgguls, ok kom augat, ok var at hans bani. Hlfdan hj til lfkels, en hann snerist undan hli, en sverit kom iljurnar, ok tk af lfkatli ina strstu tna inum hgra fti. lfkell lagi me kesju til Hlfdanar. Hann stkk upp yfir vindsinn. Kesja kom lokugatit. Hlfdan hljp skaptit ok braut sundr. Svii hj til lfkels um verar herarnar, ok var at hgg sv mikit, at lfkell fell bi kn. kom steinshgg fyrir brjst Svia, sv at hann hraut t af drekanum ok kom bt, er flaut me borinu. essu sl Hrafnkell til Hlfdanar me kylfu sv mikit hgg, at hann fauk tbyris. Svii var nr staddr ok greip btshakann ok krkir Hlfdan upp r kafinu. Hafi Hlfdan fengit sex sr ok var vgr ok viti.


13. Hlfdani barst vnt hjlp

N uru mrg tendi senn. su menn, at renndu fram fyrir nesit hlfr rii tugr skipa. au vru ll str ok herklddir menn llum. Mar st vi siglu mikill vexti einu skipinu ok silkitreyju ermalausri, vel brynjar. Hann spuri, hverir hr tti sv jafnan leik. Svii sagi til it sanna ok sv, hvar var komit.

"Mun Hlfdan vilja iggja li af oss?"

Svii spuri, hvat manna hann vri. Hinn kva hann at engu vara. Svii kvest gjarna li vilja iggja af eim. Tkst bardagi annat sinn ok er n kafari en fyrr. Menn lfkels vru mjk srir. Inn mikli mar drekanum lagi at drekanum lfkels, en Svii lagi at inum smrum skipunum, ok ruddust au snart. Sneri n mannfallinu li lfkels.

Inn mikli mar r til uppgngu drekann. lfkell kom fyrst mti honum, ok vru eira viskipti hr ok lng. Inn mikli mar hj mikit hgg til hans ok klauf fyrir honum allan skjldinn, ok kom sverit ftinn ok tk af rjr trnar utanftar. lfkell hj mti, ok kom hjlminn, ok stkk sverit sundr undir hjltunum. S lfkell engan sinn kost annan en fora lfinu. Stkk hann at skip, sem nst honum var, ok fli. Hrafnkell skaut tveimr kesjum senn at inum mikla manni, en hann tk bar lopti ok skaut aptr ok hafi mann fyrir hvrri. San lagi hann me atgeir til Hrafnkels gegnum skjldinn ok ba handleggina ok v hann upp ok kastai honum t sjinn. San ganga eir sv hart at mnnum lfkels, at eir uru v fegnastir at bija gria. eim var veitt at, sem bu, en eigi vildi inn mikli mar hafa eira jnustu, ok var eim sleppt fatlausum land upp.

lfkell fli undan einskipa ok kona hans me honum, en hinir tku skip ll ok herfang, en eir, sem eptir lifu af mnnum Hlfdanar, gengu vald ins mikla manns.


14. Grdd sr Hlfdanar

Inn mikli mar kom ar at, sem Hlfdan l ok flakti sundr af srum. Hann mlti til Svia: "Sv lzt mr sr Hlfdanar, at au mtti gra, ef au tekr gr lknir, en eigi tla ek honum henta hrringar ea sjferir, ok v mun ek senda hann land upp til vinar mns, er Hriflingr heitir. Kona hans heitir Arghyrna. au eru lknar gir, en eiga meg mikla ok lifa vi handbjrg sna, ok er slkt kllu hriflingabjrg. N mun Hlfdani ekki lfs auit, ef au geta ekki at gert, ok mun hann koma til okkar."

Hann fekk n til trnaarmenn sna at flytja Hlfdan land upp ok fekk eim hundra marka silfrs ok ba segja eim karli, at au legi slkan hug at gra hann sem sjlfan sik, ef hann kmi til eira, ok au skulu segja honum fulla vissu, hvert hann tti ess at vitja, sem hann hafi ltit gra. Fara eir n ok finna karl ok kerlingu ok segja eim at, eim var boit, ok fru eim fit, en au sgu bi, at etta vri eim full skylda. Fru sendimenn burtu, en au hjn tku til at gra hann, ok var at torstt, v at sr hans vru mjk sollin, ok l hann tjn vikur srum ok var grddr at heilu, en tlf mnai var hann ar at vera, r en hann fekk aptr sinn styrk, ok tti honum s tmi langr, v at honum kom jafnan hug in fagra hnd ok at gull ok glfi, sem hann hafi misst.


15. Fr athfnum lfkels

Tkum vr n ar til, sem lfkell snillingr fli r bardaganum. Hann komst til lands vi fimmtnda mann, en missti allt sitt li annat. Hann helt n spurnum til, hvar lfr, brir hans, mundi vera, ok spyrst honum sv til, at hann s Bjarmalandi. Fr hann n hans fund. Hrekr ht s konungr, er ar r fyrir. Dttir hans ht En. lfr hafi beit hennar, en konungr vildi eigi gifta hana. herjai lfr landi hans. N at eir brr fundust, bera eir r sn saman, at eir skulu fara fund Hreks konungs. eir hfu sex tigi skipa. En er eir kmu hafnir r, er lgu fyrir konungs hllinni, fr lfkell snillingr fund konungs ok kver hann smiliga. Konungr spuri, hvat manna hann vri. Hann sagi til it sanna.

Konungr spuri, hverr stri eim inum mikla her, sem ar var kominn, en lfkell sagi, at honum stri lfr inn illi, -- "en vit erum brr. Fr ek v yvarn fund, at vit viljum bjast til at vera yrir menn. Ef vilt gifta lfi dttur na, vil ek leggja til me laborg ok Aldeigjuborg ok ll au rki, sem ar fylgja, v at at er mn eign. Vntir mik, at yr veri mikill styrkr at okkr brrum, en mrgum mun ykkja rngt fyrir dyrum, ef vr skulum illt reyta."

Konungr ba hann fresta til umra vi menn sna. lfkell veitti at. Konungr spuri dttur sna, hvat hn leggr til, en hn sagi, at henni tti mikill vandi um herna eira brra, -- "en ef vst vri rkit, tti mr sjvert," en kvest einskis ills synja fyrir , ef eim vri synjat, ok uru r endalyktir, at lfr fekk Enjar, ok tku eir brr landvrn fyrir Bjarmalandi.

lfkell helt spurningum til, hverr s mundi vera, at barizt hefi vi hann, eir Hlfdan ttust vi, en Hrekr konungr sagi honum, at s ht Grmr, -- "ok rr fyrir austr Kirjlabotnum ok hefir brotizt ar til rkis, ok vita menn eigi, hvaan hann er ttar. Honum fylgir fstrdttir hans, sv fgr mr, at menn hafa eigi spurn af annarri jafnvnni."

"ar er s mar," sagi lfkell, "at ek vildi hefnilei ra, ef kostr vri, ok vilda ek ar til hafa hjlp ok styrk af yr."

Konungr mlti: "at m oss vel saman koma, v at ar er s mr, at ek tla mr at bija."

eir sgu bir, at eir vildu honum ar til standa, ok sgu, at eim tti at vel stofnat, ok stafesta me sr, at eir skulu angat fara, egar sumar kemr, ok eigi fyrr burtu en Grmr vri helju, en konungr hefi fengit jungfrna. Stu eir n um kyrrt.

En er vrai, bjuggu eir skip sn. eir hfu grynni hers. Me eim vru tveir konungar finnskir. Ht annarr Fir, en annarr Flki. eir vru galdramenn. Fara eir n angat til, at eir koma austr Kirjlabotna ok fundu Grm. urfti ar eigi at skum at spyrja. Buu eir Grmi egar bardaga ea hitt, at hann gfist upp eira vald ok gfi konungi rkit allt ok fstrdttur sna.

Grmr sagi, at eim skyldi meira fyrir vera, -- " konungr essi engar sakir vi oss, en , lfkell, munt fara verri fr en fyrr."

Sofa eir num um nttina, en um morgun gekk Grmr t af kastalanum me llu snu lii, ok tkst ar in snarpasta orrosta, ok helzt s bardagi til kvelds. Hafi Grmr misst margan mann. Fr hann aptr kastalann, en at morgni dags tku eir til bardaga, ok var engi vpnfrr mar eptir kastalanum.


16. Hriflingr sagi Hlfdani til vegar

N er ar til mls at taka, sem Hlfdan konungsson er, at hann er n grinn sra sinna ok hefir fengit allan sinn styrk. Kemr hann n at mli vi au karl ok kerlingu ok sagi, at sik lysti burtu aan, ok spyrr eptir, hvat manna at mundi vera, er hann hefi angat sent til lkningar, ea hverjum hann mundi lfgjf eiga at launa.

Hriflingr svarar: "Me v at ek treysti r til drengskapar, m ek gera r vsun um, hvar hann er. Grmr heitir mar, er rr fyrir austr Kirjlabotnum. Hann er kappi mikill. Hann sendi ik hingat til mn. Mttir n launa honum lfgjfina, v at honum er n rf gra drengja. ar er n kominn Hrekr konungr af Bjarmalandi, lfr inn illi ok lfkell snillingr ok vill hefna eirar svviringar, er hann fekk yrum viskiptum. Eru eir n veg komnir me her sinn, ok er mr sagt, at Hrekr konungr vili f fstrdttur Grms, er Ingigerr heitir ok er allra meyja frust."

"Vel segir , fstri minn," sagi Hlfdan, "en er at annat, at mr ykkir eigi minna liggja, at segir mr, hverr drepit hefi fur minn."

"Glggt m ek r at segja," sagi karl, "s mar heitir Skli, ok ef ek skal r satt segja ok eigi ljga at r, er etta s inn sami Grmr, sem r hefir lf gefit, ok er n mikit undir drengskap num, er it finnizt. En sv mikill kappi er Skli, at fullskipat er hverjum manni, sem einvgi vi hann.

"Kanntu nokkut at segja mr veg, ann skemmstr er," sagi Hlfdan, "v at angat vildi ek koma sem skjtast?"

"Torsttir er hr flestir vegir," sagi Hriflingr, "en skipum m ekki fara skemmr en fimm vikur, ok er at in mesta mannhtta fyrir sakir vkinga ok hermanna. Annarr vegr liggr it eystra, ok er ar at fara fjll ok eyimerkr, ok er at langr vegr ok torsttr ok vst, at fram komist. In rija lei er skemmst, ef hn tekst vel, v at hana m fara rem vikum, en margt er ar til tlmanar: Fyrst er skgr tuttugu rasta langr, er heitir Kolsskgr. ar liggr spellvirki s, er Kolr heitir, ok dttir hans, er Gullkla heitir. Engum er eim lfs at vnta, er au finnr. Annarr skgr er aan skammt, er heitir Klifskgr, fjgurra rasta ok tuttugu. ar er spellvirki s, er Hallgeirr heitir. Me honum er einn villigltr, verri vireignar en tlf karlar. ar nst kemr ann skg, er kallar er Klfrskgr, sextn rasta ok tuttugu. ar fst eigi til matar utan ber ok safi. Er ar s spellvirki, er Selr heitir, ok me honum einn hundr strr sem naut. Hann hefir manns vit ok er betri til vgs en tlf karlar. En er kemr af skginum, fellr lgr austan af Kjlunum. Engi veit, hvar hann sprettr upp. at er eira einna manna sund, sem bezt eru syndir, at leggjast yfir lginn, en aan er eigi langt til kastala ess, sem Skli rr fyrir. Bri r ekki til dvala, vri nr hfi, at kmir ar, bardaginn tti at vera." Hlfdan ba hann ba fer sna.

At morgni dags br Hlfdan fer sna. Gekk hann til kerlingar ok ba hana vel lifa. Kerling mlti mrgum fgrum orum yfir honum. Tk hn undan hfalagi snu ttrabagga. ar tk hn r sax. at var fnt sem spegill. Sndist honum eitr drjpa r eggjum ess. Hn sagi honum, at s mundi jafnan sigr hafa, sem at bri, ok at mundi eigi hggvi staar nema, ef vel er til hggvit. Hn tk eitt steinasrvi ok batt um hls honum ok ba hann ess, at at skyldi eigi r sta hrrast. San kyssti hann kerlingu. Karl gekk veg me honum ok sagi honum, hvert hann skyldi stefna. Hann gaf honum skikkjurakka sinn ok ba hann ar eptir fara, sem hann fri undan, ok fara aldri gtu, sem hann vildi eigi fara, ok kva hann kunna at forast byggir eira illvirkjanna.

Hlfdan kva ekki spellvirkja vera sr at bana, -- "en ef r verr fftt, vitja til sklanna, v at ek mun ekki me mr bera, at ek gta kleimt einhvern eira."

San skildu eir karl, ok ba hvrr vel fyrir rum.


17. Hlfdan drap sklabana

Hlfdan snr n skginn, ok er hann hafi gengit tv daga, s hann einn leynistg. Hundrinn vildi stginn, en Hlfdan gekk fram brautina, angat til at hann fann skla. ar var hnigin hur klofa. Hlfdan hratt henni upp, en v hann gekk inn, var Gullkla ar fyrir, dttir Kols, ok hj hls honum me bitrligri sklm, en ar var undir steinasrvi kerlingar ok brast vi htt, en sklmin stkk sundr. Hlfdan greip hana upp ok rak hana nir fall mikit ok greip san annan ftinn henni ok reif hana sundr at endilngu ok kastar henni san t fyrir dyrr. Kolr kom heim mti dagsetri, ok er hann laut dyrrnar, setti Hlfdan saxit hlsinn, ok var at hans bani.

En um nttina, er Hlfdan var svefni, kmu au inn bi, Kolr ok dttir hans, ok sttu au bi at Hlfdani. Hundrinn hljp upp ok reif Gullklu nranum ok rakti r henni armana. Hlfdan hljp undir sklabann, ok glmdu eir lengi, en sv lauk, at Hlfdan felldi hann ok braut hann hls. San tk hann eld ok brenndi au upp bi. ar var hann tvr ntr.

San fr hann burtu ok ltti eigi fyrr en hann kom Klifskg. ar fann hann skla stran, ok var hurin sv ung, at hann var alls mttar at kosta, r hn gekk upp. Hann s ar rm eitt. at hafi tvr lnir yfir hans lengd. Bl s hann ar sv mikit sem bss vri. var snt hmat. Hann heyri t gn mikinn, ok heyri hann, at gltrinn grenjai ok lt frnliga. Gekk Hlfdan t r sklanum. Hundrinn hljp gnllrandi at geltinum, en gltrinn snerist undan. Hlfdan hj eptir honum ok r honum rfuna. Gltrinn snerist aptr ok stakk trninu millum fta Hlfdanar ok vatt honum lopt, sv at honum var laust saxit, en kom hann standandi nir. Sklabi kom at ok sl til Hlfdanar me gaddakylfu, en hann snerist undan hggvinu ok gat eigi nt saxinu. Hann greip ftinn geltinum ok kippti honum at sr. Hggit kom millum hlusta geltinum, ok brotnai haussinn honum. Hlfdan reif ftinn undan geltinum ok rak hann vi eyra spellvirkjanum, sv at hann fell kn. Hlfdan hljp at honum ok hratt hann um koll. Hann greip til Hlfdanar, ok sviptust eir fast, ok uru msir undir. hljp at rakkinn karlsnautr ok beit nefit sklaba ok reif af honum nasirnar. gat Hlfdan nt saxinu ok hj af sklaba hfuit ok brenndi hann san upp at bli. Var hann stirr ok mr. ar dvelst hann um nttina.

San kom hann at Klfrskg ok kemr at skla Sels. Hur var hnigin mijan klofa. Hann hljp hurina risvar, r en upp gekk. Hann settist rm sklaba. Hann hafi eikarkefli hendi ok tlgai hvasst ba endana ok svei eldinum. Hann s t um dyrrnar, hvar sklabi ferr, ok hljp hundrinn fram undan. Hundrinn Hlfdanar br vi egar ok hljp upp vertrit. Hlfdan gekk t mti bndanum, en egar hundrinn s hann, hljp hann mt honum me gapanda ginit ok ltr alllmliga. Hlfdan rak hndina inn kjaptinn honum ok snr keflinu, sv at annarr endinn horfir upp gminn, en annarr nir, ok kom hann ekki saman kjaptinum. Selr kom at essu ok hafi bjarndr herunum, en hvalklf fyrir sr.


18. Drp Sels jtuns

Selr kastar nir byrinni, en lagi bjarnsviu til Hlfdanar. Hann hj mti me saxinu ok sundr sviuskaptit ok af honum alla fingrna annarri hendi. Selr greip upp stein ok snarar at Hlfdani. Hann skauzt undan ok var sv nr Sel, at hann greip tnnina, er fram st r mlastykkinu honum. Hann br sv hart vi, at r honum gekk tnnin. Hlfdan laust henni nasir Sel ok braut honum nefit ok allan tanngarinn, ok var ursinn engum lkr nema sjlfum sr. Greip hann til Hlfdanar ok kreisti sv fast at sum hans, at bl fell t um eyru hans ok nasir. Hlfdan lk Sel hlkrk, ok fell hann bak aptr. Tnn hans kom steinasrvit, ok brotnai einn steinninn. Hlfdan gat n hvergi hrrt sik. Rakkinn karlsnautr hljp framan nasirnar Sel ok klrai r honum bi augun. var Hlfdan lauss, ok hj hann hfu af Sel ok kastar honum sv t muna, er ar fell nr.

Hann gekk n at hundinum ok mlti til hans: "Aldri skal etta kefli r num kjapti ganga, nema sr mr jafnhollr sem varst r Sel."

Hundrinn skrei at honum ok sneri upp sr maganum. Hlfdan tk keflit r kjapti honum. Hundrinn var sv feginn, at vatn rann ofan eptir trninu honum. Hlfdan fekk sr mat ok fr san at sofa, en um morguninn bjst hann burtu ok fr angat til, at hann kom at leginum. Hundrinn Selsnautr rann fram me vatninu, ar til at hann fann eina mosahrgu. Hann krafsar sundr hrguna, ok var ar btr. Hlfdan tk hann ok fr yfir lginn ok gekk eptir at ann dag til kvelds.


19. Hlfdan kom til kastalans

At morgni dags s Hlfdan kastalann, ann sem honum var til vsat. enna morgin var Skli jarl farinn til bardaga mti Hreki konungi ok eim brrum, ok var at langt burt fr kastalanum. Hann hafi li miklu minna. Kastalinn var eyddr af vgum mnnum, en konur stu vgskrum, Hlfdan kom ar. Hann s ar eina jungfr, sem honum fannst mikit um. Hn gekk ofan at portinu ok heilsai Hlfdani me nafni. Hann tk vel kveju hennar.

Hn mlti til hans: "Ml mun r ykkja at sj glfann ok gullit, at sem misstir Aldeigjuborg."

"Muntu mega v valda?" sagi Hlfdan.

"Miklu muntu mega um at ra," sagi hn. "Fstri minn er n bardaga, ok vri honum n lis rf ok grar hjstu, ok munda ek flest til ess vinna, at hann fengi sigr."

"Ekki ek gott at launa fstra num," sagi Hlfdan, "en ef vilt handsala mr tr na, mun ek fara til bardagans me fstra num."

Hn kastar t til hans glfanum ok ba hann hafa at festarpeninginn, -- "en gullit mun ba hj mr, anga til vit vinnumst nst, en aldri verr kastalinn af mnnum unninn, at ekki s til varnar honum nema konur."


20. Sigr Skla ok Hlfdanar

Hlfdan fr n til bardagans, ok var mikit mannfall. Svii bar merki Skla jarls ok gekk fram sv hraustliga, at hann drap merkismann Hreks konungs, er Krabbi ht. Hlfdan var eigi stulauss. Hann r ar fyrst at, sem fyrir var Flki Finnakonungr. Konungrinn skaut af boga rim rum senn, ok var mar fyrir hverri. Hlfdan rst mti honum ok hj me saxinu bogann, sv at hann brotnai, ok tk hndina af Flka, ok flaug hn lopt upp. Konungr rtti stfinn upp mti, ok kom hndin ar nir ok var heil. etta s Fir Finnakonungr, ok var hann at hrosshval ok hljp upp , sem brust mti honum, ok uru undir honum fimmtn menn ok fengu allir bana. Hundrinn Selsnautr hljp at honum ok reif hann sundr me tnnunum, en hvalrinn sl sundr kjaptinum. Hundrinn karlsnautr hljp inn kjaptinn ok alla gtu nir kviinn ok reif hann innan ok sleit r honum hjartat, hljp t san ok fell egar daur nir. Hlfdan reiir n saxit ok hj til Flka ru sinni, en hann bls mti, sv at saxit fauk r hendi Hlfdani ok kom fjarri nir. Flki hj til Hlfdanar, ok kom steinasrvit, ok brotnai sklmin, en Hlfdan fekk sr hlsinum, ar sem steinninn var r brotnar, en misst hefi hann hfuit, ef eigi hefi steinasrvit borgit honum. Hlfdan greip til Flka ok rak hann nir fall mikit. v kom at lfkell snillingr, ok tti Hlfdan vi mrgu at sj. Hundrinn kom at ok reif allt andlitit af Flka, en Flki hryggspennti hundinn ok braut honum hvert bein, ok lgu eir bir dauir. Hlfdan s ekki sitt fri annat en hljp lfkel ok greip af honum sverit ok sl v fltu um nasir honum ok ba hann verja sik, ok gat Hlfdan nt saxinu. Gengu eir saman ok brust, ok lauk sv me eim, at lfkell snillingr fekk bana. Skli jarl hafi drepit lf inn illa.

kom at Hrekr Bjarmakonungr ok stti at honum, ok ttust eir vi hart vpnaskipti. Hrekr hj til Skla ok af honum allan skjldinn, ok fekk hann sr fingrna ok ekki mikit. Skli hj mti ok af konungi eyrat ok vangafilluna sv at berir skinu vi jaxlarnir. var Hrekr at flugdreka ok sl Skla me sporinum, sv at hann l viti. kom at s kappi, er Grubs ht, ok hj ft undan drekanum, en drekinn krkir annarri klnni til Grubs ok reif hann hol nranum. kom at Hlfdan ok hj til drekans hlsinn, ok var at hans bani.

Brast fltti liinu, ok flu vkingar til skipa ok kmust undan remr skipum. at skip, sem Ingigerr, dttir Kols, var , hljp sker, ok drukknai hvert mannsbarn, sem var. Hlfdan snr n angat, sem bardaginn hafi verit, ok var ar miklu herfangi at skipta. Ekki fundu eir Skla jarl ok fara sv heim til kastalans. Vru n bundin sr manna ok fluttr heim fjraflinn. Ingigerr fagnar eim vel.

Ok er rjr ntr vru linar, kvaddi hn ings, ok kmu ar allir eir, sem kastalanum vru. Ingigerr kom ok ingit. Hn settist kn Hlfdanar ok gaf sik ok alla sna eigu honum vald ok fekk honum gullit, at sem fyrr var fr sagt.

"Stt eru vit n, Ingigerr," sagi Hlfdan, "ef segir mr, hvat mltir vi mur na, r en fair minn var drepinn."

"Ek ba, at hn skyldi lta opna skemmuna um nttina, ok vil ek at n allt bta, sem r ykkir at um etta ok allt annat, en munu hr heldrum lgum hvrirtveggju hafa nokkut til sns mls."


21. Hlfdan fekk Ingigerar

essu nst su eir, hvar mar gekk, ok kenndu menn ar Skla jarl. Hann var herklddr vel. Hann gekk fyrir Hlfdan ok tk af sr hjlminn ok mlti: "N er sv komit, Hlfdan, at ek vil bja r sttir ok sjlfdmi fyrir hluti, sem ek hefi af brotit vi ik. Hr me vil ek bja r fstbrralag ok gefa r ar me Ingigeri, fstru mna, en ef vilt ekki enna kost, mun ek ekki htta til fleiri funda vi ik, ok mun hvrr fara me snu mli sem kann."

"Ekki mun at duga," sagi Hlfdan, "renna ok aptr at sj. Munda ek ekki fr mrgum tendum sagt hafa, vr lfkell snillingr ttumst vi, ef hefir eigi snt mr drengskap."

"Aptr hefir n hann launat," sagi Skli.

lagi Ingigerr til, at eir vri sttir, ok var at austt, ok tti flestum mnnum ar hvrumtveggja fara drengiliga, ok uru menn fegnir stt eira. Var n san skipt herfangi, ok var at sv mikit f, at n var s margr fullrkr, sem fyrr hafi verit ftkr. Hlfdan lt bast vi brullaupi snu, ok mean at var gert, lt Hlfdan skja f sitt, at sem spellvirkjarnir hfu, ok var at sv mikit f, at fimmtn str skip vru hlain af allra handa gersemum. Hann lt ok skja Hrifling karl ok allt hans hski ok geri hann fullrkan.

Hlfdan helt n brullaupit sitt ok bau til llum hfingjum. Hafi Skli jarl forsgn hr fyrir, ok fr veizlan smiliga fram. Vru allir menn me smiligum gjfum t leystir, ok var Hlfdan af essu vinsll, sv at allir vildu honum jna.


22. Fr herferum

essu nst hafi Hlfdan ing vi landsmenn ok lsti v, at herfr skyldi vera til Bjarmalands innan mnaar. Menn tku vel undir at, ok bjuggust allir af skyndingi ok kmu til Bjarmalands, ok var Skli jarl ar fer. Var ar ekki mikil mttaka. Lgust eir land allt undir sik. Enju, dttur Hreks konungs, tk Hlfdan sitt vald. Grundi ht sonr Hreks konungs. Hann var rvetr. Hann var fstri me Bjartmari jarli, syni Raknars konungs, er gera lt Raknarsslann. Hann gerist Hlfdani handgenginn.

Eptir etta bjst Hlfdan burt aan ok heim til Aldeigjuborgar. Hafi hann burt verit fimm vetr. Uru menn honum ar fegnir. Drottning tk vel vi dttur sinni ok akkai bi Hlfdani ok Skla jarli, hversu vel eir hfu til hennar gert.


23. Fr sgeri drottningu

Sigmundr Hlvisson hafi landvrn fyrir Garariki, brir sgerar drottningar. Hann kom til mts vi Hlfdan me miklu fjlmenni, ok var honum vel fagnat. lt Hlfdan ings kveja.

Hann tk sv til mls: "N hefi ek hr verit Austrveginum sextn vetr, ok var at hvrttveggja, at vr kmum hr harliga inn, enda fengum vr hr mikinn mannskaa, ok hafa hr msir ara af baki riit, ok munu vr at n at lttu leggja, ef vr skulum vinskap saman eiga. N viti r, at s orrmr hefir hr leikit, at lfkell snillingr hafi tt Ingigeri, dttur Hergeirs konungs, en au eru n dau lfkell ok hans kona. v vil ek n vita sannendi essa mls af sgeri drottningu ok Sigmundi, brur hennar, ok Skla jarli, fstbrur mnum, hvrt essi Ingigerr, er ek hefi hingat flutt, er dttir Kols ea Hergeirs konungs, v at ek hefa tlat mr betra kvnfang, ef kostr hefi verit, en eiga dttur Kols."

svarar sgerr drottning: " at vr hfum lengi harliga saman keypt, vil ek ik engu pretta, Hlfdan, v at hefir valit r inn bezta hlut af vrum viskiptum. v segi ek r, at essi Ingigerr er mn dttir ok Hergeirs konungs, sem hefir hingat frt, ok hn ein er erfingi rttr til essa lands, ok v lsi ek hr, at ek gef mik ok mna dttur ok etta rki Hlfdani til fullrar eignar, ok bti sv hvrir sinn skaa, en gjarna vilda ek vita, at Skli jarl hefi smiliga kosti, sem honum vel lkai."


24. Skipan Hlfdanar

Skli jarl hefr n upp sna sgu ok sagi fr v, at hann setti Kol hfingja fyrir liit ok hverninn r nfnur breyttu ok at au Ingigerr hefu verit s karl ok kerling, sem flu undan Hlfdani vi laborg ok hann vildi nt hafa; segir n sik ok sitt rki valdi Hlfdanar.

Hlfdan mlti : "N er sv komit, at lnd essi ll lta undir mik. v vil ek n birta yr, hversu ek vil vera lta: Ek vil gefa Skla jarli sgeri drottning ok at rki, sem hn hr Gararki. Ek hefi n mnu valdi Bjarmaland ok Enju, dttur Hreks konungs. at rki vil ek gefa Sigmundi ok meyna ar me, ef at er eim bum viljugt."

Sigmundr lt sr etta vel lka, ef meyjan vill v samykkjast, en En lzt eigi framar bnors sr vnta, -- "ok mun mr etta vel lka."

Hlfdan sagist mundu vitja ess rkis, sem hann tti Noregi, -- "ok mun at hverjum heppnast sem hann til borinn er."

Fr etta n fram, at essi brullaup vru drukkin me mjk miklu prs, ok at eim enduum fru hfingjarnir hverr til sns heima, en Hlfdan sat ar um vetrinn, ok vru gar stir me eim Ingigeri. Svia inn skndjarfa sendu eir austr Kirjlabotna, ok skyldi hann vera ar hfingi yfir ok hafa at rki af Skla jarli.

En um vrit, egar sa leysti, safnar Hlfdan at sr bi skipum ok mnnum, ok bjuggust eir Sigmundr til Bjarmalands ok Skli jarl, ok tkst eim s fer vel, ok l landit laust eira valdi, ok gerist Sigmundr ar hfingi yfir, en var me Hlfdani. Skli jarl fr heim laborg, ok unnust au sgerr drottning mikit. eira sonr var Hreggvir, fair Ingigerar, er Gngu-Hrlfr tti.


25. Hlfdan tk rki rndheimi

at er n at segja af Hlfdani, at hann bst til Noregs, ok fr Sigmundr me honum ok Oddr skrauti, brir hans. eir hfu frtt li, ok er Hlfdan kom Noreg, fgnuu frndr hans honum vel, ok var hann til konungs tekinn yfir rndheim ok ll au rki, er Eysteinn konungr, fair hans, hafi tt, ok var hann mikill vinsldamar af snum undirmnnum. au Ingigerr ttu tv sonu. Ht annarr rir hjrtr, en annarr Eysteinn glumra.

Oddr skrauti gerist landvarnarmar Hlfdanar ok var inn mesti hreystimar. Hann fr til slands elli sinni, ok er ar mikil tt fr honum komin.

essu nst kmu austan af Bjarmalandi menn Sigmundar ok sgu, at vkingar herjuu Bjarmaland ok Ngara. eir hfu drepit Svia inn skndjarfa ok lagt undir sik Kirjlabotna ok mikit af Rsslandi. En er eir frttu etta Hlfdan ok Sigmundr, sfnuu eir lii ok fru austr til Bjarmalands.


26. Fr bardaga Bjarmalandi

enna tma r s konungr fyrir Gestrekalandi ok llum rkjum fyrir austan Kjl, er Agnarr ht. Hann tti Hildigunnu, systur Hreks heitins Bjarmakonungs. au ttu tv sonu. Ht annarr Raknarr, en annarr Valr. eir vru vkingar ok lgu ti Dumbshafi ok herjuu jtna.

Raknarr tti skip at, sem Raknarssli var kallar. at var trtt at rmatali. at hefir verit mest langskip gert Noregi annat en Ormrinn langi. at var skipat allra handa illmnnum. ar vru fimmtn skkjusynir hverju hlfrmi. Raknarr lagi undir sik Hellulands byggir ok eyddi ar llum jtnum.

Valr, brir hans, l Dumbshafi, ok er mikil saga af honum. eir brr ttust rtt komnir til Bjarmalands eptir Hrek, murbrur sinn. Valr tti tv sonu. Ht annarr Kttr, en annarr Kisi. eir vru strir menn ok sterkir. Valr hafi drepit Svia ok lagt undir sik Kirjlabotna. Hann hafi fengit sv mikit gull, at ess kunni engi markatal, ok tk hann at af Svaa jtni, er bj fjalli v, sem Blesanergr heitir. at er fyrir noran Dumbshaf. Svai var sonr sa-rs. Valr tti sver at, sem Hornhjalti ht. at var mjk gulli bit ok nam aldri hggvi sta.

eir Hlfdan ok Sigmundr koma n austr til Bjarmalands ok halda frttum til, hvar Valr er, ok fundu hann fyrir noran Gandvk, ok sl ar egar bardaga. Tveir menn eru nefndir me Sigmundi. Ht annarr Haukr, en annarr Gaukr. eir vru stafnbar skipi hans. Agnarr, sonr Raknars, lagi skipi snu mt Hlfdani, ok vru eira viskipti allhraustlig. eir Haukr ok Gaukr lku lausir vi ok lgu at eim skipum, sem yzt vru, ok hruu au ll. Valr hljp upp skip til Sigmundar ok eir Kttr ok Kisi me honum, ok ruddust um fast. Valr hj til Sigmundar ok klauf fyrir honum allan skjldinn. Sverit kom ftinn utarliga ok tk af tvr trnar. Sigmundr hj mti. Valr hafi gylldan hjlm, ok kom sverit hann ok stkk sundr hjltunum. Valr var binn til hggs ok st keikr. Sigmundr hljp hann ok hratt honum bak aptr t yfir borit, ok fr hann nir til grunna. En er hann kom upp r kafinu, drgu menn hans hann upp eitt skip.

eir hrukku n ofan af skipinu Kttr ok Kisi. En er eir kmu sitt skip, lagi at eim Oddr skrauti ok Gaukr ok Haukr, ok var ar hr skn me eim. En me v at Valr var upp gefinn, flu eir einskipa, en Oddr lagi eptir eim ok elti til lands, ar sem mikil fell af bjrgum ofan ok fram sj. Valr var fer me eim. Hann greip upp gullkistur tvr. r vru sv ungar, at tveir menn hfu ng at bera r. Oddr hljp eptir honum, en er eir kmu at fossinum, steypti Valr sr ofan hann, ok skildi sv me eim.

kmu eir at Kttr ok Kisi, Gaukr ok Haukr, ok sem eir kmu at fossinum, greip Kttr Hauk, en Kisi Gauk, ok steyptust me ofan fossinn ok drpu ba. Hellir strr var undir fossinum, ok kfuu eir fegar angat ok lgust gullit ok uru at flugdrekum ok hfu hjlma hfum, en sver undir bgslum, ok lgu eir ar, til ess at Gull-rir vann fossinn.

Sneri Oddr aptr einn saman. eir Hlfdan ok Sigmundr hfu drepit alla vkinga, en Agnarr fli einskipa. Hann kom til Hlogalands ok var inn mesti spellvirki. Hann dr saman f mikit, ok at sustu geri hann sr haug mikinn ok gekk ar kvikr, sem fair hans hafi gert, me alla skipshfn sna ok trylldist fnu.


27. Sgulok

eir Hlfdan ok Sigmundr fru n heim til Bjarmalands, ok settist Sigmundr ar at rki snu, en Hlfdan fr til Noregs, ok er mikil saga fr honum. Hann var ellidaur ok sv Ingigerr drottning, ok er margt strmenni fr eim komit Noregi ok Orkneyjum.

Ok lkum vr ar essi frsgu, ok siti fri.


(Hlfdanar saga Eysteinssonar kemur fr Zoe Borovsky     borovsky@darkwing.uoregon.edu)




Nettgfan - ma 2000