VATNSDROPINN


Eftir Hans Christian Andersen - ingu Steingrms Thorsteinssonar



munt vst ekkja stkkunargler, svona kringltt sjngler, sem gerir alla hluti hundra sinnum strri en eir eru? egar maur tekur a og heldur v fyrir auganu og horfir vatnsdropa r tjrninni arna ti, sr maur sundmrg undarleg dr, sem maur sr annars aldrei vatninu, en au eru ar, og a er alls engin missning. a er lkast til a lta eins og diskur, fullur af marvrum, sem stkkva hverjir innan um ara. eir eru svo glefsandi og slta krklur og lappir, totur og skkla hverjir af rum, en eru glair og ngir eftir snum htti.

N var einu sinni gamall karl; almenningur kallai hann Ia-Skria, enda var a nafn hans. Hann vildi t hafa a, sem bezt var r hverjum hlut, og egar a vildi ekki heppnast, hafi hann a me gldrum.

N situr hann einn dag og heldur stkkunarglerinu fyrir auganu og rnir vatnsdropa; hann var tekinn r polli, sem st ti skurinum. En hva iai og skrei honum, v trir enginn; ll essi sund smdr hentu sr og hoppuu, rifu og toguu hvert anna og tu hvert anna.

"J, -en etta er, sannast a segja, vibjslegt," mlti Ii-Skrii gamli. "Getur maur ekki fengi drin til a lifa frii og gegna snu?" Og hann var a hugsa um etta, en komst enga lei, og var ekki anna fyrir en a galdra. "g ver a setja au lit, svo au geti komi greinilega ljs," sagi hann og lt eins og dltinn dropa af rauleitu vni vatnsdropann, - en a var galdrabl af langfnasta tagi tvo skildinga, uru ll essi kynjadr rsrau skrokkinn, - a var tilsndar eins og heil borg, sem naktir villimenn bjuggu .

"Hva hefuru arna?" spuri annar gamall galdrakarl, sem hafi a til sns gtis, a hann var nafnlaus.

"Takist r a geta kollinn, hva a er," sagi Ii-Skrii, " skal g lta ig f a a gjf, en a er ekki augeti, egar maur veit a ekki."

Og galdrakarlinn nafnlausi horfi gegnum stkkunargleri. a var sannarlega eins og heil borg, ar sem allir voru hlaupum allsberir. a var hryllilegt, en a var enn hryllilegra a sj, hvernig eir rysktust og rifust, bitust og toguu hver anna. a, sem nest var, tti a vera efst, og a, sem efst var, tti a vera nest. Sko, sko! arna er einn, sem er ftlengri en g; svei! ftinn af honum! arna er einn me ofurltinn nabba bak vi eyra, en nabbinn kvelur hann, og skal hann kverjast af honum enn meir; og eir hjuggu hann og eir toguu hann og tu hann vegna nabbans. Einn sat arna, hgur og stilltur eins og jmfr, og skai einskis annars en a mega vera frii og r, en a fkk jmfrin ekki, a var a draga hana fram, og eir toguu hana og rifu hana sig.

"etta er di skemmtilegt," sagi galdrakarlinn.

"J, en hva helduru a a s?" mlti Ii-Skrii. "Geturu ri gtu?"

"Hn er aurin," svarai hinn, "a er Kaupmannahfn ea einhver nnur strborg, r eru allar hver annarri lkar. En strborg er a."

"a er forarvatn," sagi Ii-Skrii.



Nettgfan - mars 1999